Erling Thu

Month: November 2025

  • Å leve i Guds ord

    Jeg har fått mange spørsmål om hvordan en disippel kan leve i fornyelse og være forfriska i troen et langt liv. Det enkle svaret mitt er: Ved å leve i Ordet og Ånden. Å grunne på Ordet er å leve i et nært fellesskap med Gud. Det å lese regelmessig i Bibelen har vært noe av det viktigste i disippellivet for meg. Jeg leser Bibelen i bønn, og henter fram igjen, tygger og smaker på det jeg har lest gjennom dagen. Jeg samtaler med Gud om det han har sagt.

    Jeg smatter og smaker på Ordet. Jeg snur og vender på det og lar det komme til meg på nye måter, fra nye vinkler. Jeg snakker meg selv inn i Ordet og Ordet inn i meg. Det er en vidunderlig sirkel der Ordet går fra munn til hjerte, og fra hjerte til munn.

    Nå vil jeg dele med deg hvorfor Bibelen er viktig for en disippel.

    Bibelen – en håndbok i kunsten å leve

    Bibelen er Skaperens håndbok for livet – Guds eget ord til menneskene. Den er skrevet for at vi skal finne veien hjem, lære å leve godt med Gud, med andre og med oss selv.
     De sekstiseks bøkene ble til over mange år, i ulike kulturer og tider, men peker samlet mot én historie: hvordan Gud frelser og fornyer mennesket gjennom Jesus Kristus.

    Derfor sier vi at Bibelen er mer enn ord om Gud – den er Guds ord. Den bærer liv, lys og sannhet. Den viser oss veien til frelse og hjelper oss å leve sant og godt i hverdagen.

    Guds bestselger

    Ingen bok har påvirket verden mer enn Bibelen. Den er oversatt til tusenvis av språk og lest av milliarder. Likevel er den stadig ny, fordi Ånden som talte, fortsatt taler.

    «Hele Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det mennesket som tilhører Gud, kan være fullt utrustet til all god gjerning» (2 Tim 3,16–17).
     Ordet har sin opprinnelse i Gud – ikke i menneskelig tanke. «Mennesker talte ord fra Gud, drevet av Den hellige ånd» (2 Pet 1,21). Jesus selv bekrefter kraften i Ordet: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå» (Matt 24,35).

    Et lys på veien

    Bibelen er et fyrlys i mørket – et kompass i ukjent terreng. Den viser oss retning når alt annet skifter.
     «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (Sal 119,105).

    Når vi tar imot Ordet som rettesnor, finner vi både trygghet og ro. Det hjelper oss å forstå hvor vi kommer fra, hvor vi er på vei, og hvordan vi kan gå rett når livet rister.

    Et kjærlighetsbrev fra Gud

    Skriften er først og fremst et kjærlighetsbrev. Her møter vi Guds hjerte – hans omsorg, trøst og kall. Den viser prisen Gud har betalt for å vinne oss tilbake, og minner oss om hvem vi er: elsket, tilgitt og kalt til fellesskap. Ordet er ikke ment som en regelbok, men som en invitasjon: til liv i kjærlighet, sannhet og frihet.

    En håndbok for livet

    Bibelen er ikke teori – den handler om liv. Den lærer oss hverdagskunst:
     å leve i fellesskap med Gud, å bygge fred med mennesker, å ta kloke valg og vandre rett.
     «Vis meg dine veier, Herre, lær meg dine stier!» (Sal 25,4).

    Den trekker oss bort fra snarveier og inn på stier av sannhet, så vi kan leve rett og ærlig – med integritet og glede.

    Såpe for samvittigheten

    Guds ord renser og fornyer. Det vasker tankene, skjerper holdningene og klargjør motivene.
     Som vannet renser kroppen, renser Ordet sjelen.

    Jesus sa: «Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere» (Joh 15,3).
     Når vi lar Ordet korrigere oss, hjelper det oss å se klart og velge rett.

    Vekstmiddel for troen

    Troen får næring av Ordet. Uten det visner troen; med det spirer og vokser den.
     «Troen kommer av det budskapet en hører, og budskapet kommer ved Kristi ord» (Rom 10,17).

    Bibelen styrker og roer. Den forener tanke og hjerte, tro og handling. Den gir et liv i balanse – «rettferd, fred og glede i Den hellige ånd» (Rom 14,17).

    Mat for hjertet

    «Jeg fant dine ord og åt dem, de var til glede for meg og til fryd for mitt hjerte» (Jer 15,16).
     Jo mer vi fyller oss med Ordet, desto dypere blir gleden. Jesus sier:
     «Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede kan bli fullkommen» (Joh 15,11).

    Ordet gir næring til fellesskapet vårt når vi deler det vi har sett og hørt (1 Joh 1,3).
     Der Guds ord deles, vokser kjærlighet, håp og glede.

    Tryggere enn Dovrefjell

    Den som bygger livet sitt på Ordet, bygger på fjell. Når stormene kommer og elvene stiger, står huset fast – for grunnmuren holder (Matt 7,24–25).
     Livet vil alltid prøve oss, men Guds ord gir den motstandskraften som trengs for å stå støtt.

  • Tro på Gud

    Disippellivet starter med å tro på Gud, men det er ikke nok å tro at Gud finnes. Jeg vokste opp i en kristen familie og det har vært naturlig å tro på Guds eksistens. Det har alltid vært lettere for meg å tro at verden er skapt av Gud, enn å tro at alt har utviklet seg av seg selv fra «The Big Bang»! Det er lettere å tro at et leksikon er skrevet av mennesker, enn å tro at det er blitt til ved en eksplosjon i et trykkeri.

    Jeg trodde på Gud, men jeg kjente ham ikke og var ingen disippel. Jeg tok del i en del kristne aktiviteter, men jeg var bare en såkalt kulturkristen. Den store forandringen skjedde på en påskeleir. Jeg hadde fått med meg noen venner som kom fra ikke-kristne hjem. Arne Johan tok imot kallet til å følge Jesus den første kvelden. Neste morgen spurte han meg og jeg ville være med han og spørre Hein, om ikke han også ville bli en disippel. Arne Johan fortalte hva han hadde bestemt seg for og så spurte vi Hein om ikke han ville følge Jesus. Det ville han, og vi gikk til en av lederne på leiren for å snakke med ham.

    Lederen delte evangeliet med oss og bad oss alle bøye kne og be den frelsesbønnen han ledet oss i. Etterpå bad han hver enkelt av oss å be høyt med våre egne ord. Det hadde jeg aldri gjort før, jeg hadde bare en slags tro i hjertet, men jeg hadde ingen personlig relasjon til Gud. Derfor måtte jeg svelge et par ganger før jeg våget å forme min egen bønn mens de andre hørte på. Da skjedde noe som er vanskelig å forklare. Jeg ble fylt av fred, visshet og glede. Det var som om jeg ble omsluttet av kjærlighet. Jeg hadde sagt ja til kallet om å følge Jesus. Han ble virkelig for meg på en måte jeg ikke har ord for. Jeg bare visste at fra nå av er jeg en disippel av Jesus.

    Dine tanker om Gud er viktige

    Dine tanker om Gud former hele livet ditt – men Guds tanker om deg bærer livet ditt.
    De dypeste spørsmålene mennesket stiller, peker mot ham:
    Hvor kommer jeg fra? Hvorfor lever jeg? Hvem er jeg? Hvor er jeg på vei?

    Når vi finner Gud, finner vi svar – for han gir både bakgrunn, mening og retning til alt som finnes. Det du tror om Gud, blir grunnmuren du bygger livet på. Hvis du for eksempel tror at Gud er fjern og streng, kan livet lett bli preget av frykt og anstrengelse – som om du alltid må bevise at du er god nok. Men hvis du tror at Gud er nær, god og full av nåde, kan du leve med trygghet og fred, selv når dagene er tunge.

    Slik påvirker dine tanker om Gud hvordan du møter både deg selv, andre og livet.
    Derfor er det så viktig å bli kjent med hvem Gud virkelig er – ikke bare hvem du tror han er.

    Kristne tror at Gud har lagt igjen spor av seg selv i verden, i menneskehjertet og i historien.
    Han har gjort seg kjent på mange måter – og til slutt kom han helt nær, i et menneske: Jesus Kristus. Han er bildet av Gud slik han virkelig er – og når vi ser på ham, finner vi ikke bare svar på hvem Gud er, men også hvem vi selv er.

    Skaperverket – Gud i alt som er

    Se deg rundt. Fra de minste cellene til de største galaksene bærer alt preg av orden, hensikt og skjønnhet. Alt som blir til, har en årsak. Den første årsaken er Gud, Skaperen.
     Bibelen sier: «Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og guddommelighet, har helt fra verdens skapelse av vært synlig, de kjennes av hans gjerninger» (Rom 1,20).

    Jens Bjørneboe sa det treffende: Ingen klokke lager seg selv – men mange tror at det vi stiller klokkene etter, sol og stjerner, gjør det. Skaperverket forkynner, hver dag og natt, at Gud finnes:
     «Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk» (Sal 19,2).

    Moralen – Guds lov i hjertet

    I alle mennesker finnes en stille visshet om rett og galt. Samvittigheten hvisker – og noen ganger roper. Den avslører at vi ikke bare er biologi, men bærere av Guds bilde, med hans lov skrevet i hjertet (Rom 2,15).

    Tenk deg et samfunn der ingen har samvittighet. En mann tar naboens brød, og ingen reagerer – verken han selv eller andre. Et barn blir slått, og ingen kjenner uro. En venn blir sveket, men ingen kjenner skyld. Alt er likegyldig, for intet er rett eller galt.

    Vi kjenner instinktivt at et slikt samfunn er umenneskelig – fremmed for alt vi er. For selv om vi kan undertrykke samvittigheten, forsvinner den aldri helt. Den er som et avtrykk av Gud i menneskesjelen, et vitnesbyrd om en hellig lovgiver og en rettferdig dommer som har lagt sin standard av godhet i hjertet vårt.

    At vi kjenner forskjell på godt og ondt, viser at vi er skapt til fellesskap med en rettferdig Skaper – han som selv er det gode.

    Religionshistorien – Gud i menneskeslekten

    Alle folk, til alle tider, har hatt forestillinger om Gud. Selv isolerte stammer bærer på en dyp ur-tro – som et ekko av en glemt melodi. Det vitner om at vi er skapt til å søke Skaperen.

    Blant masaiene i Øst-Afrika finnes troen på Engai – den gode og den rettferdige Gud som skapte alt. I Sør-Amerikas regnskoger forteller enkelte urfolk om Den ukjente Gud som en gang vandret blant menneskene, men som de mistet kontakten med. Og i det gamle Kina bar de på minnet om Shang Di – himmelens Herre – som styrer alt med rettferdighet og nåde.

    Overalt, i myter og sanger, finnes et stille vitnesbyrd: Mennesket har ikke glemt Gud helt – vi bærer minnene om ham i hjertet. Som Paulus sier: «I ham er det vi lever, beveger oss og er til.» (Apg 17,28) Religiøs lengsel er ikke et uttrykk for menneskets fantasi, men et spor av Guds bilde i oss, en hunger etter å vende hjem.

    Erfaringen – Gud i menneskelivet

    Gjennom århundrene har millioner fortalt om bønnesvar, tilgivelse, helbredelse og forvandling. Disse vitnesbyrdene er ikke teoretiske argumenter, men erfaringer av en levende Gud som handler.
     Mange diskuterer Guds eksistens – men de som kjenner ham, sier som Job: «Jeg vet at min gjenløser lever» (Job 19,25). I alle kulturer vitner kristne om den samme virkelighet: fred, håp, kjærlighet og glede – ikke som idéer, men som liv.

    Åpenbaringen – Gud i Ordet

    Gud har ikke latt oss famle i mørke. Han har talt – mange ganger og på mange måter (Hebr 1,1–3). Bibelen er hans levende ord, et bibliotek på 66 bøker skrevet over 1500 år, men med ett budskap: Gud søker mennesket.

    Til slutt kom åpenbaringen fullt og helt i Jesus Kristus: «Ingen har noen gang sett Gud. Men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er» (Joh 1,18).
     Gud er slik Jesus er. Ser du på Jesus, ser du Guds ansikt.

    Jesus – Gud åpenbart i menneske

    Jesus talte med en myndighet ingen annen hadde:
     «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg» (Joh 14,6).
     «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8,12).
     «Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir livet sitt for sauene» (Joh 10,11).
     Han kalte mennesker til tro, til liv, til fellesskap – og til etterfølgelse. Han var uimotståelig, livsnær og fylt av glede. Der han kom, ble håpløse mennesker reist opp. Der religion hadde skapt frykt, kom han med nåde.

    C.S. Lewis sa det slik: «Et menneske som sier det Jesus sa, kan ikke være bare en stor morallærer. Han er enten gal – eller Gud.»
     Valget står igjen for hver av oss: Er Jesus den han sier han er?

    Jesus – historiens Herre

    Jesus trådte fram og forkynte:
     «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Mark 1,15).
     Han kom ikke bare for å gi oss religion, men for å gjenopprette Guds rike – Guds gode styre på jorden.

    Fra skapelsen av kalte Gud mennesket til å forvalte jorden i hans bilde (1 Mos 1,26–28). Da synden brøt inn, ble fellesskapet ødelagt – men Guds plan stod fast. Gjennom løftene til Abraham, profetene og Israels historie forberedte han veien for Kongen som skulle komme.

    Profetene så det:
     «Et barn er oss født … Hans herredømme skal være stort, og freden uten ende» (Jes 9,6–7).
     Daniel så det: «Himmelens Gud skal opprette et rike som aldri skal gå til grunne» (Dan 2,44).

    Da tiden var inne, sa engelen til Maria:
     «Han skal være konge til evig tid» (Luk 1,33).
     Jesus kom for å frelse sitt folk fra syndene (Matt 1,21) og for å forkynne et rike der Gud igjen får styre menneskehjertene.

    Borgere av Guds rike

    Å tro på Jesus er å tre ut av mørket og inn i lyset. Gud «fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike» (Kol 1,13). Det betyr at vi får del i et nytt liv – en ny konges styre – på innsiden. «Ingen kan se Guds rike uten å bli født på ny» (Joh 3,3).

    Når vi lar Jesus være konge, forvandles alt: vår vilje, vårt sinn og våre prioriteringer.
     «Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd» (Rom 14,17).

  • Eit smittande disippelliv

    Det viktigaste valet i livet mitt tok eg då eg var fjorten år gamal: eg valde å følgja Jesus Kristus. No har eg passert åtti, og eg har angra på mykje i livet, men aldri på det valet. Å vera disippel har ikkje alltid vore lett. Disippellivet kan vera både varmt og krevjande, fullt av medgang og motgang, oppturar og nedturar, oppmuntring og utfordringar på same tid. Eg har opplevd alt dette på kroppen. Nokre gonger har eg vore djupt fortvila, frustrert og på nippet til å gje opp. Men Jesus har aldri sleppt taket i meg. Han har aldri gjeve meg opp – ikkje ein gong dei gongene eg sjølv rota det skikkeleg til.

    Sjølv om eg har blitt gammal av år, brukar eg mykje tid saman med unge menneske. Dei spør ofte kva som er hemmelegheita bak at eg framleis er begeistra for Jesus, og korleis eg kan leva med forventing om at han skal gripe inn midt i kvardagen. «Korleis kan eg leva eit berekraftig disippelliv?» spør dei, og like ofte: «Korleis kan eg leva eit liv som verkeleg betyr noko?»

    I denne boka vil eg dela noko av det som har vore viktig for meg, og som har bore meg gjennom både kriser og gleder. Kallet eg møtte som fjortenåring var enkelt: «Følg meg,» sa Jesus. Eg byrja å følgja han utan å forstå heilt kva det innebar. I evangelia les vi at Jesus kalla tolv disiplar for at dei skulle vera saman med han, og for at han kunne senda dei ut for å forkynna, lækja dei sjuke og setja menneske fri frå vonde ånder. Det første kallet til å følgja Jesus og vera saman med han vart etter kvart eit kall til å bli menneskefiskarar – til å bli utrusta og myndiggjorde til å gjera hans gjerningar.

    Disippellivet mitt har vart i nærare sytti år. No ønskjer eg å gje noko av det eg har lært vidare til nye, unge generasjonar av Jesu disiplar. Denne boka er nyskriven, men ho byggjer på ei undervisning eg laga for om lag tjue år sidan. Undervisninga har sidan blitt omsett til mange språk og gjeve ut over heile verda. Ho har vist seg å vera berekraftig, men eg er framleis ein lærling som stadig får oppdaga meir av kva det betyr å følgja Jesus. Eit disippelliv har store perspektiv. Det handlar ikkje om raske løysingar, men om livslang læring – og det er nettopp det som gjer det spennande.

    Møtet med Mahesh

    For om lag tjuefem år sidan møtte eg Mahesh. Eg hugsar det framleis som om det var i går. Då eg såg han, vart eg fylt av ei djup kjensle av kjærleik og omsorg. Eg såg han inn i auga og sa: «Eg er glad i deg. Du er elska av Gud.» Han brast i gråt og fortalde at det var første gongen nokon hadde sagt dei orda til han. Det var som om noko løyste seg i hjartet hans. Han tok imot kjærleiken og vart ein brennande disippel. Sidan den dagen har han fortalt menneske om Guds kjærleik, uttrykt gjennom Jesus Kristus, som gjekk omkring, gjorde godt og lækte menneske frå alle slags sjukdomar.

    Ein dag vitna Mahesh for ein mann som heitte Anil, om Jesus – han som både kunne tilgje synd og lækja dei sjuke. Men Anil ville ikkje høyra. Han tilbad dei hinduistiske gudane sine og såg ikkje behovet for noko meir. Nokre månader seinare skjedde det noko dramatisk. Mora til Anil, som hadde diabetes, fekk koldbrann i begge føtene. Ho vart lagd inn på sjukehuset, og legane slo fast at begge beina måtte amputerast. Anil var fortvila. Ingen av gudane han bad til, hjelpte. Då mintest han det Mahesh hadde fortalt om Jesus.

    Han tok kontakt med Mahesh og sa: «Om din Jesus kan gjera mora mi frisk, då skal eg tru på han og bli ein disippel.» Same kveld tok Mahesh med seg ein ven og oppsøkte mora på sjukehuset. Det var i siste liten – morgonen etter var amputasjonen planlagt. Dei to la hendene på føtene hennar og bad ei enkel bøn: at koldbrannen måtte forsvinna, og at ho måtte bli heilt frisk, i Jesu namn. Deretter gjekk dei heim, utan å sjå nokon synleg forandring.

    Tidleg neste morgon kom Anil til sjukehuset for å vera hos mora før inngrepet. Til si store forundring oppdaga han at koldbrannen var borte, og at føtene hennar var heilt friske. Ho trong ingen amputasjon, og alt same dagen vart ho utskriven frå sjukehuset og reiste heim – frisk og levande. Eg har sjølv møtt både Anil og mora, og dei har begge bekrefta historia.

    Etter dette gav Anil livet sitt til Jesus og vart ein ivrig disippel. Han levde med eit enkelt, men sterkt prinsipp: «Når eg lærer noko nytt om Jesus, gjer eg alltid to ting: Eg praktiserer det, og eg deler det vidare. Det er slik lydig disippelskap ser ut.»

    Sju generasjonar

    Då eg vitja Jaipur i 2023, møtte eg Anil igjen. Han hadde med seg sju menneske som han stilte opp på rekkje framfor meg og sa: «Sjå – sju generasjonar av disiplar. Nikita trenar Varsha, Varsha trenar Lucky, Lucky trenar Prakash, Prakash trenar Siby, Siby trenar Ankita, og Ankita trenar Mohan.»

    Eg såg på dei og kjende ei stille glede. Framfor meg stod unge og eldre, menn og kvinner, og eg såg med eigne auge korleis evangeliet hadde gått vidare – frå menneske til menneske, frå hjarte til hjarte.

    Den yngste av dei, Mohan, hadde tidlegare vore trollmann. Han hadde levd av magi og mørke krefter, og folk kom til han for å få hjelp med problema sine. Men i heimen var det ingen fred. Han og kona krangla, og huset var fullt av uro.

    Ein dag kom Ankita, som budde i nabolaget, og fortalde dei om Jesus – han som kunne gje fred. Dei lengta etter ro og tok imot bodskapen. Ankita bad for dei, og dei opplevde å bli sette fri frå det som hadde bunde dei.

    Dette hende under pandemien. Mohan byrja straks å ringja slektningane sine – tre tusen kilometer unna – for å fortelja kva som hadde skjedd. Mange vart rørte av vitnemålet hans og kom til tru. I dag leier Mohan fleire små husmenigheter av nye disiplar, som han trenar opp til å forkynna evangeliet og gjera andre til disiplar. Alt dette skjer gjennom mobiltelefonen hans.

    Mohan er ikkje lenger trollmann. Han er disippel – ein del av den levande rørsla Jesus starta, ei rørsle som framleis spreier lys, fred og kjærleik frå menneske til menneske, frå hjarte til hjarte.

    Dette er ei føreløbig innleiing til ei ny bok som eg held på med: “Oppdrag Disippelliv”. Boka kjem dessverre til å vera på bokmål, men eg vil dela dette på nynorsk. Eg vil gjerne ha innspel og om du har lyst å lesa manus for å gje meg nyttige innspel i skriveprosessen, er det fint om du tek kontakt.

    Eg skulle ønskja at alle som les dette ville leggja inn ein kommentar, eit svar på dette spørsmålet: Når du har lese denne innleiinga, har du då fått lyst til å lesa boka og kvifor?