Disippellivet starter med å tro på Gud, men det er ikke nok å tro at Gud finnes. Jeg vokste opp i en kristen familie og det har vært naturlig å tro på Guds eksistens. Det har alltid vært lettere for meg å tro at verden er skapt av Gud, enn å tro at alt har utviklet seg av seg selv fra «The Big Bang»! Det er lettere å tro at et leksikon er skrevet av mennesker, enn å tro at det er blitt til ved en eksplosjon i et trykkeri.

Jeg trodde på Gud, men jeg kjente ham ikke og var ingen disippel. Jeg tok del i en del kristne aktiviteter, men jeg var bare en såkalt kulturkristen. Den store forandringen skjedde på en påskeleir. Jeg hadde fått med meg noen venner som kom fra ikke-kristne hjem. Arne Johan tok imot kallet til å følge Jesus den første kvelden. Neste morgen spurte han meg og jeg ville være med han og spørre Hein, om ikke han også ville bli en disippel. Arne Johan fortalte hva han hadde bestemt seg for og så spurte vi Hein om ikke han ville følge Jesus. Det ville han, og vi gikk til en av lederne på leiren for å snakke med ham.

Lederen delte evangeliet med oss og bad oss alle bøye kne og be den frelsesbønnen han ledet oss i. Etterpå bad han hver enkelt av oss å be høyt med våre egne ord. Det hadde jeg aldri gjort før, jeg hadde bare en slags tro i hjertet, men jeg hadde ingen personlig relasjon til Gud. Derfor måtte jeg svelge et par ganger før jeg våget å forme min egen bønn mens de andre hørte på. Da skjedde noe som er vanskelig å forklare. Jeg ble fylt av fred, visshet og glede. Det var som om jeg ble omsluttet av kjærlighet. Jeg hadde sagt ja til kallet om å følge Jesus. Han ble virkelig for meg på en måte jeg ikke har ord for. Jeg bare visste at fra nå av er jeg en disippel av Jesus.

Dine tanker om Gud er viktige

Dine tanker om Gud former hele livet ditt – men Guds tanker om deg bærer livet ditt.
De dypeste spørsmålene mennesket stiller, peker mot ham:
Hvor kommer jeg fra? Hvorfor lever jeg? Hvem er jeg? Hvor er jeg på vei?

Når vi finner Gud, finner vi svar – for han gir både bakgrunn, mening og retning til alt som finnes. Det du tror om Gud, blir grunnmuren du bygger livet på. Hvis du for eksempel tror at Gud er fjern og streng, kan livet lett bli preget av frykt og anstrengelse – som om du alltid må bevise at du er god nok. Men hvis du tror at Gud er nær, god og full av nåde, kan du leve med trygghet og fred, selv når dagene er tunge.

Slik påvirker dine tanker om Gud hvordan du møter både deg selv, andre og livet.
Derfor er det så viktig å bli kjent med hvem Gud virkelig er – ikke bare hvem du tror han er.

Kristne tror at Gud har lagt igjen spor av seg selv i verden, i menneskehjertet og i historien.
Han har gjort seg kjent på mange måter – og til slutt kom han helt nær, i et menneske: Jesus Kristus. Han er bildet av Gud slik han virkelig er – og når vi ser på ham, finner vi ikke bare svar på hvem Gud er, men også hvem vi selv er.

Skaperverket – Gud i alt som er

Se deg rundt. Fra de minste cellene til de største galaksene bærer alt preg av orden, hensikt og skjønnhet. Alt som blir til, har en årsak. Den første årsaken er Gud, Skaperen.
 Bibelen sier: «Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og guddommelighet, har helt fra verdens skapelse av vært synlig, de kjennes av hans gjerninger» (Rom 1,20).

Jens Bjørneboe sa det treffende: Ingen klokke lager seg selv – men mange tror at det vi stiller klokkene etter, sol og stjerner, gjør det. Skaperverket forkynner, hver dag og natt, at Gud finnes:
 «Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk» (Sal 19,2).

Moralen – Guds lov i hjertet

I alle mennesker finnes en stille visshet om rett og galt. Samvittigheten hvisker – og noen ganger roper. Den avslører at vi ikke bare er biologi, men bærere av Guds bilde, med hans lov skrevet i hjertet (Rom 2,15).

Tenk deg et samfunn der ingen har samvittighet. En mann tar naboens brød, og ingen reagerer – verken han selv eller andre. Et barn blir slått, og ingen kjenner uro. En venn blir sveket, men ingen kjenner skyld. Alt er likegyldig, for intet er rett eller galt.

Vi kjenner instinktivt at et slikt samfunn er umenneskelig – fremmed for alt vi er. For selv om vi kan undertrykke samvittigheten, forsvinner den aldri helt. Den er som et avtrykk av Gud i menneskesjelen, et vitnesbyrd om en hellig lovgiver og en rettferdig dommer som har lagt sin standard av godhet i hjertet vårt.

At vi kjenner forskjell på godt og ondt, viser at vi er skapt til fellesskap med en rettferdig Skaper – han som selv er det gode.

Religionshistorien – Gud i menneskeslekten

Alle folk, til alle tider, har hatt forestillinger om Gud. Selv isolerte stammer bærer på en dyp ur-tro – som et ekko av en glemt melodi. Det vitner om at vi er skapt til å søke Skaperen.

Blant masaiene i Øst-Afrika finnes troen på Engai – den gode og den rettferdige Gud som skapte alt. I Sør-Amerikas regnskoger forteller enkelte urfolk om Den ukjente Gud som en gang vandret blant menneskene, men som de mistet kontakten med. Og i det gamle Kina bar de på minnet om Shang Di – himmelens Herre – som styrer alt med rettferdighet og nåde.

Overalt, i myter og sanger, finnes et stille vitnesbyrd: Mennesket har ikke glemt Gud helt – vi bærer minnene om ham i hjertet. Som Paulus sier: «I ham er det vi lever, beveger oss og er til.» (Apg 17,28) Religiøs lengsel er ikke et uttrykk for menneskets fantasi, men et spor av Guds bilde i oss, en hunger etter å vende hjem.

Erfaringen – Gud i menneskelivet

Gjennom århundrene har millioner fortalt om bønnesvar, tilgivelse, helbredelse og forvandling. Disse vitnesbyrdene er ikke teoretiske argumenter, men erfaringer av en levende Gud som handler.
 Mange diskuterer Guds eksistens – men de som kjenner ham, sier som Job: «Jeg vet at min gjenløser lever» (Job 19,25). I alle kulturer vitner kristne om den samme virkelighet: fred, håp, kjærlighet og glede – ikke som idéer, men som liv.

Åpenbaringen – Gud i Ordet

Gud har ikke latt oss famle i mørke. Han har talt – mange ganger og på mange måter (Hebr 1,1–3). Bibelen er hans levende ord, et bibliotek på 66 bøker skrevet over 1500 år, men med ett budskap: Gud søker mennesket.

Til slutt kom åpenbaringen fullt og helt i Jesus Kristus: «Ingen har noen gang sett Gud. Men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er» (Joh 1,18).
 Gud er slik Jesus er. Ser du på Jesus, ser du Guds ansikt.

Jesus – Gud åpenbart i menneske

Jesus talte med en myndighet ingen annen hadde:
 «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg» (Joh 14,6).
 «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8,12).
 «Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir livet sitt for sauene» (Joh 10,11).
 Han kalte mennesker til tro, til liv, til fellesskap – og til etterfølgelse. Han var uimotståelig, livsnær og fylt av glede. Der han kom, ble håpløse mennesker reist opp. Der religion hadde skapt frykt, kom han med nåde.

C.S. Lewis sa det slik: «Et menneske som sier det Jesus sa, kan ikke være bare en stor morallærer. Han er enten gal – eller Gud.»
 Valget står igjen for hver av oss: Er Jesus den han sier han er?

Jesus – historiens Herre

Jesus trådte fram og forkynte:
 «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Mark 1,15).
 Han kom ikke bare for å gi oss religion, men for å gjenopprette Guds rike – Guds gode styre på jorden.

Fra skapelsen av kalte Gud mennesket til å forvalte jorden i hans bilde (1 Mos 1,26–28). Da synden brøt inn, ble fellesskapet ødelagt – men Guds plan stod fast. Gjennom løftene til Abraham, profetene og Israels historie forberedte han veien for Kongen som skulle komme.

Profetene så det:
 «Et barn er oss født … Hans herredømme skal være stort, og freden uten ende» (Jes 9,6–7).
 Daniel så det: «Himmelens Gud skal opprette et rike som aldri skal gå til grunne» (Dan 2,44).

Da tiden var inne, sa engelen til Maria:
 «Han skal være konge til evig tid» (Luk 1,33).
 Jesus kom for å frelse sitt folk fra syndene (Matt 1,21) og for å forkynne et rike der Gud igjen får styre menneskehjertene.

Borgere av Guds rike

Å tro på Jesus er å tre ut av mørket og inn i lyset. Gud «fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike» (Kol 1,13). Det betyr at vi får del i et nytt liv – en ny konges styre – på innsiden. «Ingen kan se Guds rike uten å bli født på ny» (Joh 3,3).

Når vi lar Jesus være konge, forvandles alt: vår vilje, vårt sinn og våre prioriteringer.
 «Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd» (Rom 14,17).