Yesterday We were attending a wonderful service at the church with a blessing of Johannes. The family and friends were wearing festival apparel.
I am taking a new step in publishing on my blog from my mobile phone. If this works out to function I could continue to publisering short updates on what is going on in life!
Forkynn Ordet! Slik lyder ein av dei siste formaningane som apostelen Pauls gjev til sin kjære son i trua, Timoteus. Faktisk er dette meir enn ei formaning, det er eit apostolisk påbod: «Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøyst!» Dette er noko vi må gje akt på, for dette er livsviktig.
Ordet må forkynnast frimodig med full overtyding og med kraft ved Den Heilage Ande om det skal få gjennomslag. Dette er ikkje ei tid til å vera stille. Vi må ikkje trekkja oss tilbake, men vi må stå fram utan å la oss skremma av dei sekulære mørkekreftene.
Vi feirar påske i desse dagane. Vi feirar at Jesus kledde maktene og åndskreftene nakne og viste dei fram til spott og spe då han synte seg som sigerherre over dei på krossen. Jesus har overvunne synda, døden og grava! Han har ført udødeleg liv fram i lyset ved evangeliet.
Jesus gav seg sjølv som løysepenge. Med sitt eige blod kjøpte han oss fri frå det tomme livet vi arva frå fedrane. Difor må vi ropa ut at fangar skal få fridom, at undertrykte skal setjast fri. Jesus har stått opp frå dei døde. Ein ny dag har runne. Nådeåret har begynt!
Evangeliet om Guds rike er godt nytt for alle menneske. Folk må få høyra det, for Ordet om krossen er Guds kraft til frelse. Jesus døde for våre synder, og vart oppreist for ar vi skulle bli rettferdige. Difor var det Kristus døydde og vart levande att: Han skulle vera Herre over både døde og levande.
På mange måtar blir Kristus krossfesta på ny i vår kultur. Dei mørke sekulære kreftene vil usynleggjera og halda kristentrua borte frå samfunnet og det offentlege livet. Dei prøver å gravleggja trua og avskriva ho som irrelevant. Men dei vil aldri lukkast.
Jesus har stått opp frå dei døde. Han er Herre og Frelsar. Han har all makt i himmel og på jord. Han frelser og frigjer kvar den på påkallar hans namn. Dette kan vi ikkje teia om. Ordet må forkynnast med frimod, for det er Guds kraft til frelse for kvar den som trur.
Evangeliet treng inga forklaring. Det er svaret på dei inste lengtane hos folk. Evangeliet gjev meining til livet, til og med i vår postmoderne tid. Evangeliet må berre proklamerast og demonstrerast i ånd og kraft, så vil menneske ta imot frelse og bli sett fri frå det meiningslause livet det sekulære samfunnet har å tilby.
Forkynn Ordet i tide og utide, i medgang og motgang, for Ordet skaper tru, set folk fri og gjev dei nytt liv!
Tekst: Erling Thu
«Død og begravet med Kristus», sa forstander Martin Gran da han dyppet meg under vannet i dåpsbassenget på Klippen. «Oppreist til et nytt liv!» proklamerte han med stor kraft da han løfta meg opp fra vannet. Dåpen synliggjorde at jeg var korsfesta med Jesus Kristus og hadde gravlagt det gamle livet, og at jeg hadde fått del i et nytt liv: oppstandelseslivet. Jesu oppstandelse er både et historisk faktum og en nåtidig opplevelse, som peker fram mot den endelige oppfyllelsen.
Oppstandelsen er ikke bare et håp langt der fremme – den er en kraft som virker nå. Jesus sier: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). Når han kommer nær, begynner alt som var visnet å spire.
Alt skapt bærer preg av forgjengelighet. Vi kjenner det i kroppens svakhet, i tapet ved graven, i brudd og smerte. Bibelen forklarer hvorfor:
«Synden kom inn i verden ved ett menneske, og med synden døden» (Rom 5,12).
Skaperverket ble lagt under forgjengelighet – men med et håp (Rom 8,20).
Gud lovet en dag da klagen skulle stilne og livet seire.
Adam sviktet sitt kall, og døden fikk fotfeste. Men allerede i Eden tentes et lys (1 Mos 3,15). Profetene bar det videre:
Uten oppstandelsen faller alt (1 Kor 15,14–19).
Men evangeliet sier: Kristus døde for våre synder, ble begravet og stod opp den tredje dag – etter skriftene (1 Kor 15,3–4; Apg 2,24–32).
Gud tilintetgjorde døden og førte liv og uforgjengelighet fram i lyset (2 Tim 1,10).
Den mest nøkterne forklaringen er den bibelske: Gud reiste ham opp (Apg 2,24; Ef 1,19–20).
Han er Guds Sønn (Rom 1,4), Herre over alt (Matt 28,18; Ef 1,22–23), vår prest og talsmann (Heb 7,25) og dommer (Apg 17,31).
Han stod opp for at vi skulle bli rettferdiggjort (Rom 4,25).
Døden er beseiret (Rom 6,9), og vi har fått et levende håp (1 Pet 1,3).
Vi var døde i våre synder (Ef 2,1–3), men Gud gjorde oss levende med Kristus, reiste oss opp og satte oss med ham i himmelen (Ef 2,4–7; Kol 2,13).
Vi ble ført ut av mørket og inn i Sønnens rike (Kol 1,13–14).
Dette nye livet begynner her og nå.
I Kristus er vi en ny skapning (2 Kor 5,17).
Den gamle livsdrakten legges av; den nye kles på (Ef 4,22–24; Kol 3,9–10).
Dette merkes i hverdagen:
Dåpen er oppstandelseslivets startskudd.
Vi blir begravet med Kristus og reist opp til et nytt liv (Rom 6,3–4).
Vi dør fra synden og lever for Gud (Rom 6,11–13).
Den som tror, har gått fra død til liv (Joh 5,24).
Når vi dør, er vi hos Herren – og det er «mye bedre» (Fil 1,23).
Vi sørger, men ikke som de uten håp (1 Tess 4,13).
Gud ser de helliges død som kostbar (Sal 116,15).
Jesus skal komme igjen. Da skal de døde i Kristus stå opp først, og vi skal rykkes opp for å møte ham og være med ham for alltid (1 Tess 4,16–17).
Paulus sammenligner med et frø (1 Kor 15,42–44):
Vi skal bli ham lik (1 Joh 3,2): en virkelig kropp som kan berøres og gjenkjennes (Luk 24,39–43).
Han skal forvandle vår skrøpelige kropp og gjøre den lik sin (Fil 3,20–21).
Vi vil kjenne hverandre igjen (Matt 8,11).
Når Guds barn herliggjøres, skal også skapningen settes fri fra forgjengelighet (Rom 8,21).
Gud skaper nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor (2 Pet 3,13).
Alle skal høre Jesu røst. De som tror, til liv; de som vender seg bort, til dom (Joh 5,28–29; Apg 24,15).
Om dette – evig dom – handler neste kapittel.
Oppstandelsen er ikke bare et løfte om evig liv – den er livet som reiser oss hver dag.
Herre Jesus, du som brøt dødens makt,
reis meg når jeg er tynget, tenn håp når det mørkner.
Lær meg å leve som et oppstandelsesbarn – med fornyet sinn, varme hender og frimodig tro.
Takk at du lever i meg, og at jeg en dag skal se deg som du er.
La din kraft virke nå og alltid, til din ære.
Amen.
“Dead and buried with Christ,” said pastor Martin Gran as he dipped me under the water in the baptismal pool at Klippen Church. “Raised to a new life!” he proclaimed with great force as he lifted me up from the water. Baptism made visible that I had been crucified with Jesus Christ and had buried the old life, and that I had been given a share in a new life: the resurrection life. Jesus’ resurrection is both a historical fact and a present experience, pointing forward to the final fulfilment.
The resurrection – more than a goal
The resurrection is not only a hope far ahead – it is a power at work now. Jesus says: “I am the resurrection and the life. Whoever believes in me will live, even though they die” (John 11:25). When he draws near to us, everything that has withered begins to sprout.
Living in a world marked by death
All creation bears the mark of decay. We feel it in the weakness of the body, in the loss at the grave, in brokenness and pain. Scripture explains why:
“Sin entered the world through one man, and death through sin” (Rom 5:12).
Creation was subjected to futility – but in hope (Rom 8:20).
God promised a day when lament would fall silent and life would triumph.
How death came in – and hope was lit
Adam failed his calling, and death gained a foothold. But already in Eden a light was kindled (Gen 3:15). The prophets carried it on:
God is not the God of the dead, but of the living (Luke 20:37–38).
Jesus’ death and resurrection – the centre of faith
Without the resurrection everything collapses (1 Cor 15:14–19).
But the gospel says: Christ died for our sins, was buried, and rose again on the third day – according to the Scriptures (1 Cor 15:3–4; Acts 2:24–32).
God destroyed death and brought life and immortality to light (2 Tim 1:10).
Historical lines
The most sober explanation is the biblical one: God raised him (Acts 2:24; Eph 1:19–20).
What the resurrection says about Jesus
He is the Son of God (Rom 1:4), Lord over all (Matt 28:18; Eph 1:22–23), our priest and advocate (Heb 7:25), and judge (Acts 17:31).
He rose so that we might be justified (Rom 4:25).
Death is defeated (Rom 6:9), and we have been given a living hope (1 Pet 1:3)
The spiritual resurrection – the life that begins now
We were dead in our sins (Eph 2:1–3), but God made us alive with Christ, raised us up, and seated us with him in the heavenly realms (Eph 2:4–7; Col 2:13).
We were brought out of darkness into the kingdom of the Son (Col 1:13–14).
This new life begins here and now.
A new identity
In Christ we are a new creation (2 Cor 5:17).
The old garment of life is taken off; the new is put on (Eph 4:22–24; Col 3:9–10).
This is noticed in everyday life:
Baptism – buried and raised again
Baptism is the starting shot of the resurrection life.
We are buried with Christ and raised to a new life (Rom 6:3–4).
We die to sin and live for God (Rom 6:11–13).
Between death and resurrection
Whoever believes has crossed over from death to life (John 5:24).
When we die, we are with the Lord – and that is “better by far” (Phil 1:23).
We grieve, but not like those who have no hope (1 Thess 4:13).
God sees the death of his holy ones as precious (Ps 116:15).
The resurrection of the body – when the Lord comes
Jesus will come again. Then the dead in Christ will rise first, and we will be caught up to meet him and be with him forever (1 Thess 4:16–17).
What will the new body be like?
Paul compares it to a seed (1 Cor 15:42–44):
We shall be like him (1 John 3:2): a real body that can be touched and recognized (Luke 24:39–43).
He will transform our lowly body to be like his glorious body (Phil 3:20–21).
We will recognize one another again (Matt 8:11).
Creation restored
When God’s children are glorified, creation too will be set free from decay (Rom 8:21).
God will create new heavens and a new earth, where righteousness dwells (2 Pet 3:13)
The unjust will also rise
All will hear Jesus’ voice. Those who believe, to life; those who turn away, to judgment (John 5:28–29; Acts 24:15).
About this – eternal judgment – the next chapter speaks.
TOOLS: LIVING AS RESURRECTION PEOPLE
Personal
Small group / family
Church / ministry
90-second hope plan
WISE SAYING
The resurrection is not only a promise of eternal life – it is the life that lifts us up every day.
PRAYER
Lord Jesus, you who broke the power of death,
raise me when I am weighed down, kindle hope when darkness falls.
Teach me to live as a child of the resurrection – with a renewed mind, warm hands, and bold faith.
Thank you that you live in me, and that one day I shall see you as you are.
Let your power work now and always, for your glory.
Amen.
I was quite young and needed help with my car. So I went to Wilhelm, because he was very good with cars. But when I knocked on the door and he came out, he was completely miserable with a sinus infection and a severe headache.
“May I pray for you?” I asked carefully. It was the first time I dared to ask that question. He agreed! This was the first time I practiced laying on of hands. Gently I laid my hands on his forehead and prayed a short prayer in Jesus’ name. I could see that something happened to Wilhelm right away. His face lit up, and he was clearly surprised.
“Wow,” he said, “I’m well. It was like a warm hand stroked the sinus infection and the headache away!” Wilhelm met God and was healed through laying on of hands and prayer, and I got help with the car through his hands!
A grace that can be felt
God lets his love, power, and nearness flow through people—when we lay hands on one another and pray. It is not magic; it is Christ working by his Spirit in his body.
Created for touch
Human beings are created for fellowship. We mature in warmth, safety, and presence—including physical touch. It is the same in God’s kingdom: we are members of one body, carried by the same Spirit (1 Cor 12:12–13). To touch one another in faith is a holy act that reflects God’s own nearness.
The hand that speaks
In the Bible, “hand” stands for strength, presence, and action. God’s hand creates, leads, protects, and blesses. When people lay hands in God’s name, we become an extension of his touch.
When God touches through Jesus
The Gospels show it again and again: Jesus touched people. He could heal with a word, but often chose to use his hands:
The first laying on of hands in the new life
Saul sits blind and desperate after meeting Jesus. God sends Ananias—an ordinary disciple:
“Brother Saul! The Lord Jesus … has sent me so that you may see again and be filled with the Holy Spirit” (Acts 9:17–18).
With one touch three things happen: his eyes are opened, the Spirit fills him, and he is received into the family. Ananias’ hands became Jesus’ hands.
Laying on of hands in the Bible – four dimensions
1) Identification
To lay hands on someone is to say: “You are not alone—I stand with you.”
In the OT the priest identified with the people (Lev 1:4; 16:21). In the NT the apostles laid hands on servants—shared responsibility and shared life (Acts 6:6).
2) Impartation
God imparts comfort, peace, healing, and power through touch.
Jesus healed through laying on of hands (Luke 13:11–13). The disciples received the promise: “They will place their hands on sick people, and they will get well” (Mark 16:18). Paul prayed for the sick in Malta—and they were healed (Acts 28:8–9).
3) Transfer of the Spirit and gifts
In Samaria the Spirit came upon the believers through the apostles’ hands (Acts 8:17). In Ephesus laying on of hands led to tongues and prophecy (Acts 19:6). Paul reminds Timothy: “Fan into flame the gift of God, which is in you through the laying on of my hands” (2 Tim 1:6).
4) Consecration and sending
Moses laid hands on Joshua, and he was filled with the spirit of wisdom (Deut 34:9). In Antioch the leaders laid hands on Paul and Barnabas and sent them out (Acts 13:1–3).
Laying on of hands is consecration, trust, and calling—a clear “yes” to God’s way.
No magic hands—only living faith
The power is not in the hands, but in the Lord. Laying on of hands is a simple act of obedience in faith in Jesus’ word (Mark 16:18). We are channels for “the living water”—not the source.
Touching God together
To receive laying on of hands is trust and vulnerability. We allow someone to see us and pray for us. Then the fellowship becomes a place of power, warmth, and healing—not just words, but presence.
God’s power in everyday hands
Jesus lives in his church. We are his body—our hands are his hands.
When we lay on hands, Jesus touches. When we bless, he blesses. Therefore we can act boldly—not because we are strong, but because he is strong (John 14:12).
In line with God’s will
Laying on of hands is safe when it happens in love, humility, and faith—and within the framework of the church. We do not use God’s power; we serve with it. God works through ordinary people: bless the one who grieves, lay hands on the sick, lift a friend’s shoulders in prayer.
TOOLS: HOW TO PRACTICE LAYING ON OF HANDS SAFELY
How to do it:
Safe touch practices
SMALL TOOLS FOR THE WEEK
Personal
Small group / family
Church / ministry
90-SECOND EMERGENCY PLAN (IN ACUTE NEED)
WISE SAYING
When loving hands pray in Jesus’ name, God’s presence becomes tangible.
PRAYER
Father, thank you that you touch us through your Son and by your Spirit.
Lord Jesus, use our hands to convey your peace, healing, and hope.
Holy Spirit, teach us to pray simply, love warmly, and listen obediently.
Let our fellowships become places where heaven touches earth—
for comfort to the wounded, strength to the weak, and joy for all.
In Jesus’ name. Amen.
Baptized in Water and Spirit
Repentance and faith are the beginning of an entirely new life. Therefore, Jesus has given us baptism in water—where we lay aside “the old garment”—and baptism in the Holy Spirit—where we receive a living fountain within. Jesus connects these experiences: “All authority in heaven and on earth has been given to me … therefore go and make disciples of all nations, baptizing them … and teaching them to obey everything I have commanded you” (Matt 28:18–20). “Whoever believes and is baptized will be saved” (Mark 16:16). “Receive the Holy Spirit” (John 20:22). “You will … be baptized with the Holy Spirit” (Acts 1:5).
In the New Testament, faith, baptism in water, and fullness of the Spirit naturally belong together: “Those who accepted his message were baptized” (Acts 2:41). “Many … believed and were baptized” (Acts 18:8). “Did you receive the Holy Spirit when you believed?” (Acts 19:2). When they were baptized, “the Holy Spirit came upon them” (Acts 19:5–6).
What is baptism in water?
The word baptize means to dip/submerge. The NT describes baptism as full immersion—therefore “much water” was needed, and both the baptizer and the baptized “went down into the water … and came up out of the water” (Acts 8:38–39; John 3:23). The picture is strong: just as cloth is dyed by being fully submerged in the dye, Christ marks us when we are baptized.
Who can be baptized?
Those who repent and believe in Jesus. Age and gender are irrelevant; the criterion is personal faith and confession: “If you believe with all your heart … ‘I believe that Jesus Christ is the Son of God’”—then he was baptized (Acts 8:36–38). “Repent and be baptized … and you will receive the gift of the Holy Spirit” (Acts 2:38). “Be baptized and wash your sins away, calling on his name” (Acts 22:16). When entire “households” were baptized, they had first heard the gospel and received it in faith (Acts 16:30–34; 18:8).
Baptized as an infant?
The NT connects baptism with personal faith. Many who were sprinkled as infants therefore choose, with a good conscience, to be baptized on their own confession when they come to faith (cf. Acts 8:36–38; 22:16). At the same time, you may thank God for the heritage of faith you have received.
What happens in baptism?
1) Receiving salvation.
Jesus connects salvation with faith and baptism (Mark 16:16). On the day of Pentecost the answer was: repent, be baptized, receive the gift of the Spirit (Acts 2:38). Peter uses Noah as an illustration: “Baptism … now saves you”—God lifts us up through the waters of judgment (1 Pet 3:20–21a). Paul points to the exodus from Egypt and the Red Sea: the blood frees from slavery; the water completes the deliverance (1 Cor 10:1–11).
2) You are cleansed when you call on the Lord’s name.
The blood cleanses through faith; baptism makes the inner cleansing visible and seals it: “Be baptized and wash your sins away, calling on his name” (Acts 22:16; cf. 1 Cor 6:11; Heb 10:22; Eph 5:25–26).
3) You bury the old and rise to a new life.
Baptism is burial and resurrection: we are baptized “into his death” and “raised … to live a new life” (Rom 6:3–4). Therefore, we can daily consider ourselves dead to sin and alive to God (Rom 6:11).
4) You receive a new identity in Christ.
In baptism we clothe ourselves with Christ—the new self that is renewed in the image of the Creator (Gal 3:27; Col 3:10; cf. Eph 4:22–24). From now on we no longer live with “me at the centre,” but “Christ in me” (Gal 2:20).
5) You are joined to the people of God.
Faith and baptism make us part of the church—a spiritual home (Acts 2:41; 2:47). Baptism is public dedication to Jesus and his body.
6) You dedicate yourself to discipleship.
Baptism stands in the Great Commission: baptizing and teaching to obey everything Jesus commanded—together with the promise of his presence every day (Matt 28:18–20). The Christian life is lifelong learning.
7) You confirm your obedience to your new Lord.
Baptism is “the pledge of a good conscience toward God” (1 Pet 3:21). To receive the word and be baptized is to give God his rightful place (cf. Luke 7:29–30)
Before–during–after baptism (practical)
Before: Conversation, teaching, personal confession (Rom 10:9–10).
During: Immersion “in the name of the Father and of the Son and of the Holy Spirit” (Matt 28:19), preferably with a short testimony.
After: Prayer for the fullness of the Spirit (Acts 8:15–17; 19:6), welcoming into the fellowship (Acts 2:41, 47), covenant meal, and new rhythms in word and prayer.
Being a new creation
“No one can see the kingdom of God unless they are born again … born of water and Spirit” (John 3:3,5). The new birth gives new nature and new beginning. “He died for all, that those who live should no longer live for themselves but for him” (2 Cor 5:15). “If anyone is in Christ, he is a new creation … all things have become new” (2 Cor 5:17). God “made him who knew no sin to be sin for us, so that in him we might become the righteousness of God” (2 Cor 5:21).
Therefore: “No condemnation for those who are in Christ Jesus”; the law of the Spirit has set us free (Rom 8:1–2). Who can accuse when God justifies? Christ died, rose, and intercedes (Rom 8:33–34). The result is boldness before God (Eph 3:12; Heb 10:19–22).
Be filled with the new life-power
To live the Christian life, we need the Holy Spirit. Spirit baptism belongs to the “salvation package” (Acts 2:38). John: “He will baptize you with the Holy Spirit and fire” (Matt 3:11). Jesus told the disciples to wait for the Spirit: “You will … be baptized with the Holy Spirit … receive power from on high” (Acts 1:5,8). Peter says this fulfils the promise: God pours out his Spirit on all (Acts 2:16–18), and the promise is for everyone the Lord calls (Acts 2:39).
This is how the first believers experienced it:
Spirit baptism is described as the Father’s promise, being filled, the Spirit being poured out/coming upon, receiving/drinking, gifts beginning to operate—often with tongues and prophecy.
Receive the gift of the Holy Spirit
Jesus makes it simple: “Let anyone who is thirsty come to me and drink … rivers of living water will flow from within them”—this he said about the Spirit (John 7:37–39).
How to receive:
When the Spirit fills you, you often notice worship flowing freely. He may give you a new prayer language—tongues—in which you speak “mysteries by the Spirit” (1 Cor 14:2). Let it flow, with thanks.
Your personal helper in everyday life
The Holy Spirit …
Be continually filled
Spirit baptism is the entrance to a life of fullness. “Be filled with the Spirit” (Eph 5:18). “Those who are led by the Spirit of God are children of God” (Rom 8:14). Then the fruit of the Spirit grows in us: love, joy, peace, patience, kindness, goodness, faithfulness, gentleness, and self-control (Gal 5:22–23).
A simple daily prayer:
“Lord Jesus, I belong to you. Fill me anew with the Holy Spirit. Lead me today. Let your word dwell richly in me, and let your fruit grow in my life. Amen.”
TOOLS: PUT OFF THE OLD – PUT ON THE NEW
Personal
Small group / family
Church / ministry
90-second plan for old temptations
WISE SAYING
Baptism buries what you no longer are; the Spirit ignites the life you were created to live.
PRAYER
Father, thank you for Jesus—my life, my righteousness, and my freedom.
Thank you for baptism: that the old is buried and that I rise with Christ to a new life.
Holy Spirit, fill me anew. Lead me, teach me, strengthen me.
Let the fruit of the Spirit grow in me, and let your gifts serve others.
Give me power to say no to the old and yes to your will—in Jesus’ name. Amen.
God’s good news
The core word for disciples is faith. Christian faith is not self-suggestion or technique, but trust in a message: the gospel. “The time has come. The kingdom of God is at hand. Repent and believe the gospel!” (Mark 1:15). We believe because the gospel reveals who God is. “No one has ever seen God. But the one and only Son, who is himself God and is in the Father’s embrace, has made him known” (John 1:18).
Gospel means “good news.” Jesus’ preaching is called “the gospel of the kingdom of God”: good news that God reigns, acts, and saves. The prophets announced a time when righteousness, peace, and deliverance would come through the promised king, the Messiah. Therefore, the gospel is inseparably connected to what God has done for us in Jesus Christ.
John the Baptist prepared the way. When he saw Jesus, he said: “Look, the Lamb of God who takes away the sin of the world!” (Matt 11:7–14; John 1:29). These words point both back to the Passover lamb and forward to the one who “took up our infirmities … was pierced for our transgressions … by his wounds we are healed” (Isa 53:4–6)—the one who gave his life “as a guilt offering” and would “justify many” (Isa 53:10–11).
The message of the cross
Jesus is the Lamb of God who takes away the sin of the world. This happens at Calvary. Jesus’ cross was not an accident; it was God’s plan, proclaimed by the prophets (Acts 3:18). “The message of the cross” is foolishness to some, but for those who are being saved it is the power and wisdom of God (1 Cor 1:18, 23–24).
Below are short, concise perspectives from Scripture: why Jesus died—and what the cross accomplished. Read slowly; let the words sink in.
Why did Jesus die?
a) Jesus died for us.
“While we were still weak, Christ died … for the ungodly” (Rom 5:6).
“God shows his love for us in that Christ died for us while we were still sinners” (Rom 5:8).
b) Jesus died to bring us to God.
“The righteous for the unrighteous, to bring you to God” (1 Pet 3:18).
c) Jesus died for our sins.
“Christ died for our sins according to the Scriptures” (1 Cor 15:3).
He “cancelled the record of debt … and nailed it to the cross” (Col 2:14).
He “put away sin by his sacrifice” (Hebrew 9:26)—“offered one sacrifice … for all time” (Heb 10:12).
“It is finished” (John 19:30).
d) Jesus died our death.
He who knew no sin “was made to be sin for us, so that in him we might become the righteousness of God” (2 Cor 5:21).
The wages of sin is death (Rom 6:23); “the LORD laid on him the iniquity of us all” (Isa 53:6).
Jesus gave his life willingly: “I have authority to lay it down and authority to take it up again” (John 10:18).
At the end: “Father, into your hands I commit my spirit” (Luke 23:46).
What did the cross accomplish?
a) Atonement – he bore wrath and gave us peace.
God presented Jesus as “a sacrifice of atonement by his blood” (Rom 3:25).
“He is the atoning sacrifice for our sins … and for the sins of the whole world” (1 John 2:1–2; 4:10).
b) Redemption – he bought us free.
The Son of Man “came to serve and to give his life as a ransom for many” (Mark 10:45).
“In him we have redemption through his blood, the forgiveness of sins” (Eph 1:7).
He “redeemed us from the curse of the law” (Gal 3:13)—not with silver or gold, but “with the precious blood of Christ” (1 Pet 1:18–19)—to “redeem us … and purify for himself a people eager to do good works” (Titus 2:14).
c) Justification – we are acquitted and stand righteous.
“Justified freely by his grace” (Rom 3:24).
Jesus “was delivered over to death for our sins and raised to life for our justification” (Rom 4:25).
Therefore “there is now no condemnation for those who are in Christ Jesus” (Rom 8:1).
Righteousness is given by faith, not by works of the law (Gal 2:16).
d) Reconciliation – hostility becomes peace.
“While we were enemies, we were reconciled to God through the death of his Son” (Rom 5:10).
“Justified by faith, we have peace with God” (Rom 5:1).
By the cross he tore down “the dividing wall of hostility” and created one new humanity (Eph 2:13–16); God “reconciled all things to himself … through the blood of his cross” (Col 1:19–20).
Now we have received “the ministry of reconciliation … Be reconciled to God!” (2 Cor 5:18–20).
Believing the gospel is receiving Jesus as Lord
Repentance is turning from sin to God—and believing in Jesus (Acts 20:21). Faith is more than holding something to be true; it is seeking God and building one’s life on his word: “Without faith it is impossible to please God … he rewards those who seek him” (Heb 11:6). The gospel is for sinners—“of whom I am the foremost” (1 Tim 1:15). The way of salvation is clear: “If you confess with your mouth that Jesus is Lord and believe in your heart that God raised him from the dead, you will be saved” (Rom 10:9–10). Receiving Jesus gives the “right to become children of God” (John 1:12). “Everyone who calls on the name of the Lord will be saved” (Rom 10:12–13). And Jesus says: “Whoever acknowledges me before others, I will also acknowledge before my Father in heaven” (Matt 10:32–33).
This is how life with God begins—and continues: We believe God’s promises, cry out to him in prayer, and confess our faith with our lives. Scripture uses athletic imagery: we run to win, lay aside everything that hinders, and fix our eyes on Jesus (1 Cor 9:24–27; Heb 12:1–3).
Everyday imagery: The coach, the team, and the rules
A new coach.
To repent is to give Jesus the coaching authority. He knows what must go and what must come. He shapes our rhythm, training, and position—and takes responsibility for our development.
A new team.
To become a Christian is to switch teams. We let ourselves be “saved from this crooked generation” (Acts 2:40) and are brought into the church—Jesus’ winning team—where we train together.
New rules.
On Jesus’ team love is the rule: “As I have loved you, so you must love one another” (John 13:34); “Whatever you want others to do for you, do also for them” (Matt 7:12).
New direction – new goals.
With Jesus as coach, life receives a new aim. Perspective rises, strength is renewed, and the goal is heavenly.
The lifestyle of faith – with Jesus as teacher
To believe is to trust God and do what he says—knowing he does what he promises. Jesus knows our temptations; he won through obedience. When we follow him, we learn to entrust our case to the righteous God and meet adversity with heavenly peace.
Faith brings victory.
“Everyone who believes that Jesus is the Christ is born of God … and the victory that has overcome the world is our faith” (1 John 5:1–5). On the cross “he disarmed the powers and authorities” and triumphed over them (Col 2:15). Therefore we can say with Paul: If God is for us, who can be against us? No accusation stands; nothing can separate us from the love of God in Christ Jesus (Rom 8:31–39).
TOOLS: FAITH IN PRACTICE
Personal
Small group / family
Church / ministry
When guilt hits (90-second plan)
WISE SAYING
Faith is leaning your whole weight on Jesus—and letting the cross carry you.
PRAYER
Lord Jesus Christ, I believe the good news about you.
Thank you for the cross—for atonement, redemption, justification, and reconciliation.
I confess you as Lord. Write the gospel deeper into my heart.
When accusation comes, let your word speak louder: “No condemnation in Christ.”
Give me boldness to witness, love to serve, and endurance to run the race.
Amen.
Jeg var ganske ung og trengte hjelp med bilen. Da oppsøkte jeg Wilhelm, for han var veldig flink med biler. Men da jeg banket på døra og han kom ut, var han helt nedsyltet i bihulebetennelse og kraftig hodeverk. «Kan jeg få be for deg?» spurte jeg forsiktig. Det var første gangen jeg våget å stille det spørsmålet. Det fikk jeg! Dette var første gangen jeg praktiserte håndspåleggelse. Forsiktig la jeg hendene på pannen hans og bad en kort bønn i Jesu navn. Jeg kunne se at det skjedde noe med Wilhelm med en gang. Han lyste opp og var tydelig overraska. «Oi, sa han, jeg er frisk. Det var som en varm hånd strøk bihulebetennelsen og hodepinen bort!» Wilhelm fikk møte Gud og bli frisk ved håndspåleggelse og bønn, og jeg fikk hjelp med bilen gjennom hendene hans!
Gud lar sin kjærlighet, kraft og nærhet strømme gjennom mennesker—når vi legger hendene på hverandre og ber. Det er ikke magi; det er Kristus som virker ved sin Ånd i sin kropp.
Mennesket er skapt for fellesskap. Vi modnes i varme, trygghet og nærvær—også fysisk berøring. Slik er det også i Guds rike: Vi er lemmer på én kropp, bært av den samme Ånd (1 Kor 12,12–13). Å berøre hverandre i tro er en hellig handling som speiler Guds egen nærhet.
I Bibelen står «hånd» for styrke, nærvær og handling. Guds hånd skaper, leder, beskytter og velsigner. Når mennesker legger hendene på i Guds navn, blir vi en forlengelse av hans berøring.
Evangeliene viser det igjen og igjen: Jesus rørte ved mennesker. Han kunne helbrede med et ord, men valgte ofte å bruke hendene:
Saulus sitter blind og fortvilet etter møtet med Jesus. Gud sender Ananias—en enkel disippel:
«Saul, min bror! Herren Jesus … har sendt meg for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den hellige ånd» (Apg 9,17–18).
Med én berøring skjer tre ting: øynene åpnes, Ånden fyller ham, og han tas imot i familien. Ananias’ hender ble Jesu hender.
1) Identifikasjon
Å legge hendene på er å si: «Du står ikke alene—jeg står med deg.»
I GT identifiserte presten seg med folket (3 Mos 1,4; 16,21). I NT la apostlene hendene på tjenere—felles ansvar og liv (Apg 6,6).
2) Formidling
Gud formidler trøst, fred, helbredelse og kraft gjennom berøring.
Jesus helbredet ved håndspåleggelse (Luk 13,11–13). Disiplene fikk løftet: «De skal legge hendene på syke, og de skal bli friske» (Mark 16,18). Paulus ba for syke på Malta—og de ble friske (Apg 28,8–9).
3) Overføring av Ånd og gaver
I Samaria kom Ånden over de troende ved apostlenes hender (Apg 8,17). I Efesos førte håndspåleggelse til tunger og profeti (Apg 19,6). Paulus minner Timoteus: «Tenn på ny den nådegave du fikk da jeg la hendene på deg» (2 Tim 1,6).
4) Innvielse og utsendelse
Moses la hendene på Josva, og han ble fylt av visdommens ånd (5 Mos 34,9). I Antiokia la lederne hendene på Paulus og Barnabas og sendte dem ut (Apg 13,1–3).
Håndspåleggelse er innvielse, tillit og kall—en tydelig «ja» til Guds vei.
Kraften ligger ikke i hendene, men i Herren. Håndspåleggelse er en enkel lydighetshandling i tro på Jesu ord (Mark 16,18). Vi er rør for «det levende vannet»—ikke kilden.
Å motta håndspåleggelse er tillit og sårbarhet. Vi lar noen se oss og be for oss. Da blir fellesskapet et sted for kraft, varme og helbredelse—ikke bare ord, men nærvær.
Jesus lever i sin menighet. Vi er hans kropp—våre hender er hans hender.
Når vi legger hendene på, berører Jesus. Når vi velsigner, velsigner han. Derfor kan vi handle frimodig—ikke fordi vi er sterke, men fordi han er sterk (Joh 14,12).
Håndspåleggelse er trygt når den skjer i kjærlighet, ydmykhet og tro—og i menighetens rammer. Vi bruker ikke Guds kraft, vi tjener med den. Gud virker gjennom vanlige mennesker: velsign den som sørger, legg hendene på den syke, løft en venns skuldre i bønn.
Når kjærlige hender ber i Jesu navn, blir Guds nærvær håndfast.
Far, takk for at du rører ved oss gjennom din Sønn og ved din Ånd.
Herre Jesus, bruk våre hender til å formidle din fred, helbredelse og håp.
Hellige Ånd, lær oss å be enkelt, elske varmt og lytte lydig.
La våre fellesskap bli steder der himmelen berører jorden—
til trøst for sårede, styrke for svake og glede for alle.
I Jesu navn. Amen.
Guds ord seier klart og tydeleg at me står i ein åndeleg kamp. Denne kampen er ikkje retta mot menneske, men mot usynlege krefter som er verksame i vår tid (Ef.6,12). Det finst ein herskar, ei åndsmakt som verkar i alle som er ulydige mot Guds ord. Menneska kan leva etter sine instinkt frå kroppen, eller fylgja sine eigne ynskjer, tankar og idear, men er i røynda styrt av demoniske makter utan å vita det (sjå Ef.2,1-4).
Omvendelse og tro er starten på et helt nytt liv. Derfor har Jesus gitt oss dåp i vann—der vi legger av «den gamle drakta»—og dåp i Den hellige ånd—der vi får en levende kilde på innsiden. Jesus binder disse erfaringene sammen: «Meg er gitt all makt … gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem … og lærer dem å holde alt jeg har befalt» (Matt 28,18–20). «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst» (Mark 16,16). «Ta imot Den hellige ånd» (Joh 20,22). «Dere skal … døpes med Den hellige ånd» (Apg 1,5).
I Det nye testamente hører tro, dåp i vann og Åndens fylde naturlig sammen: «De som tok imot ordet, ble døpt» (Apg 2,41). «Mange … kom til tro og ble døpt» (Apg 18,8). «Fikk dere Den hellige ånd da dere kom til tro?» (Apg 19,2). Da de lot seg døpe, «kom Den hellige ånd over dem» (Apg 19,5–6).
Ordet «døpe» betyr å dyppe/dukke under. NT beskriver dåp med full neddykking—derfor trengtes «mye vann», og både døper og den som ble døpt «steg ned i vannet … og steg opp av vannet» (Apg 8,38–39; Joh 3,23). Bildet er sterkt: som når tøy farges ved å senkes helt i fargebadet, preger Kristus oss når vi døpes.
De som vender om og tror på Jesus. Alder og kjønn er uten betydning; kriteriet er personlig tro og bekjennelse: «Hvis du tror av hele hjertet … ‘Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn’»—så ble han døpt (Apg 8,36–38). «Vend om og la dere døpe … og dere skal få Den hellige ånds gave» (Apg 2,38). «La deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn» (Apg 22,16). Når hele «hus» ble døpt, hadde de først hørt evangeliet og tatt imot i tro (Apg 16,30–34; 18,8).
Døpt som spedbarn? NT knytter dåp til personlig tro. Mange som ble døpt som små, velger derfor med god samvittighet å la seg døpe på egen bekjennelse når de kommer til tro (jf. Apg 8,36–38; 22,16). Samtidig kan du takke Gud for troens arv du har fått.
1) Dåpen hører med når vi tar imot frelsen.
Jesus knytter frelse til tro og dåp (Mark 16,16). På pinsedag lød svaret: vend om, bli døpt, ta imot Åndens gave (Apg 2,38). Peter bruker Noah som bilde: «Dåpen … frelser dere»—Gud løfter oss opp gjennom dommens vann (1 Pet 3,20–21a). Paulus peker på utgangen fra Egypt og gjennom Rødehavet: blodet frir fra slaveriet; vannet setter endelig strek (1 Kor 10,1–11).
2) Du blir renset når du påkaller Herrens navn.
Blodet renser ved tro; dåpen synliggjør og forsegler den indre renselsen: «La deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn» (Apg 22,16; jf. 1 Kor 6,11; Hebr 10,22; Ef 5,25–26).
3) Du begraver det gamle og reiser til et nytt liv.
Dåpen er begravelse og oppstandelse: vi døpes «til hans død» og «reises opp … for at vi skal leve det nye livet» (Rom 6,3–4). Derfor kan vi daglig regne oss døde for synden, men levende for Gud (Rom 6,11).
4) Du får en ny identitet i Kristus.
I dåpen kler vi oss i Kristus—det nye mennesket som fornyes i skaperens bilde (Gal 3,27; Kol 3,10; jf. Ef 4,22–24). Herfra lever vi ikke lenger «jeg i sentrum», men «Kristus i meg» (Gal 2,20).
5) Du føyes inn i Guds folk.
Tro og dåp gjør oss til del av menigheten—et åndelig hjem (Apg 2,41; 2,47). Dåpen er offentlig innvielse til Jesus og hans kropp.
6) Du innvier deg til disippelskap.
Dåpen står i misjonsbefalingen: døpe og lære å holde alt Jesus har befalt—med løftet om nærvær alle dager (Matt 28,18–20). Det kristne livet er livslang læring.
7) Du bekrefter din lydighet mot din nye Herre.
Dåpen er «en god samvittighets bekjennelse til Gud» (1 Pet 3,21). Å ta imot ordet og la seg døpe er å gi Gud rett (jf. Luk 7,29–30).
Før: Samtale, undervisning, personlig bekjennelse (Rom 10,9–10).
Under: Neddykking «i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn» (Matt 28,19), gjerne med kort vitnesbyrd.
Etter: Forbønn om Åndens fylde (Apg 8,15–17; 19,6), innlemming i fellesskapet (Apg 2,41.47), paktmåltid og nye rytmer i ord og bønn.
Å være en ny skapning
«Ingen kan se Guds rike uten å bli født på ny … født av vann og Ånd» (Joh 3,3.5). Den nye fødsel gir ny natur og ny start. «Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham» (2 Kor 5,15). «Er noen i Kristus, er han en ny skapning … alt er blitt nytt» (2 Kor 5,17). Gud «gjorde ham som ikke visste av synd, til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21).
Dermed: «Ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus»; Åndens lov har gjort oss fri (Rom 8,1–2). Hvem kan anklage når Gud frikjenner? Kristus døde, stod opp og går i forbønn (Rom 8,33–34). Resultatet er frimodighet inn for Gud (Ef 3,12; Hebr 10,19–22).
For å leve kristenlivet trenger vi Den hellige ånd. Åndsdåpen hører med i «frelsespakken» (Apg 2,38). Johannes: «Han skal døpe dere med Hellig ånd og ild» (Matt 3,11). Jesus ba disiplene vente på Ånden: «Dere skal … døpes med Den hellige ånd … få kraft fra det høye» (Apg 1,5.8). Peter sier at dette er oppfyllelse av løftet: Gud utøser sin Ånd over alle (Apg 2,16–18), og løftet gjelder alle som Herren kaller (Apg 2,39).
Åndsdåpen beskrives som løftet fra Faderen, å bli fylt, Ånden utøses/kommer over, vi tar imot/drikker, gaver begynner å virke—ofte med tungetale og profeti.
Jesus gjør det enkelt: «Den som tørster, kom til meg og drikk … fra hans indre skal det renne strømmer av levende vann»—dette sa han om Ånden (Joh 7,37–39).
Når Ånden fyller deg, merker du ofte at lovsangen flyter. Han kan gi deg et nytt bønnespråk—tunger—der du taler «hemmeligheter ved Ånden» (1 Kor 14,2). La det flyte, og takk.
Den hellige ånd …
Åndsdåpen er inngangen til et liv i fylde. «Bli fylt av Ånden» (Ef 5,18). «Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn» (Rom 8,14). Da vokser Åndens frukt i oss: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet, ydmykhet og selvbeherskelse (Gal 5,22–23).
En enkel daglig bønn:
«Herre Jesus, jeg tilhører deg. Fyll meg på nytt med Den hellige ånd. Led meg i dag. La ordet ditt bo rikelig i meg, og la frukten din vokse fram i livet mitt. Amen.»
Dåpen begraver det du ikke lenger er; Ånden tenner livet du er skapt til å leve.
Far, takk for Jesus—mitt liv, min rettferdighet og min frihet.
Takk for dåpen: at det gamle er begravet, og at jeg reises med Kristus til et nytt liv.
Hellige Ånd, fyll meg på nytt. Led meg, lær meg, styrk meg.
La Åndens frukt vokse i meg, og la dine gaver tjene andre.
Gi meg kraft til å si nei til det gamle og ja til din vilje—i Jesu navn. Amen.