Erling Thu

Category: Forsamlingsplanting

  • BLI KVITT DET GAMLE LIVET

    Døpt i vann og Ånd

    Omvendelse og tro er starten på et helt nytt liv. Derfor har Jesus gitt oss dåp i vann—der vi legger av «den gamle drakta»—og dåp i Den hellige ånd—der vi får en levende kilde på innsiden. Jesus binder disse erfaringene sammen: «Meg er gitt all makt … gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem … og lærer dem å holde alt jeg har befalt» (Matt 28,18–20). «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst» (Mark 16,16). «Ta imot Den hellige ånd» (Joh 20,22). «Dere skal … døpes med Den hellige ånd» (Apg 1,5).

    I Det nye testamente hører tro, dåp i vann og Åndens fylde naturlig sammen: «De som tok imot ordet, ble døpt» (Apg 2,41). «Mange … kom til tro og ble døpt» (Apg 18,8). «Fikk dere Den hellige ånd da dere kom til tro?» (Apg 19,2). Da de lot seg døpe, «kom Den hellige ånd over dem» (Apg 19,5–6).

    Hva er dåp i vann?

    Ordet «døpe» betyr å dyppe/dukke under. NT beskriver dåp med full neddykking—derfor trengtes «mye vann», og både døper og den som ble døpt «steg ned i vannet … og steg opp av vannet» (Apg 8,38–39; Joh 3,23). Bildet er sterkt: som når tøy farges ved å senkes helt i fargebadet, preger Kristus oss når vi døpes.

    Hvem kan bli døpt?

    De som vender om og tror på Jesus. Alder og kjønn er uten betydning; kriteriet er personlig tro og bekjennelse: «Hvis du tror av hele hjertet … ‘Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn’»—så ble han døpt (Apg 8,36–38). «Vend om og la dere døpe … og dere skal få Den hellige ånds gave» (Apg 2,38). «La deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn» (Apg 22,16). Når hele «hus» ble døpt, hadde de først hørt evangeliet og tatt imot i tro (Apg 16,30–34; 18,8).

    Døpt som spedbarn? NT knytter dåp til personlig tro. Mange som ble døpt som små, velger derfor med god samvittighet å la seg døpe på egen bekjennelse når de kommer til tro (jf. Apg 8,36–38; 22,16). Samtidig kan du takke Gud for troens arv du har fått.

    Hva skjer i dåpen?

    1) Dåpen hører med når vi tar imot frelsen.
     Jesus knytter frelse til tro og dåp (Mark 16,16). På pinsedag lød svaret: vend om, bli døpt, ta imot Åndens gave (Apg 2,38). Peter bruker Noah som bilde: «Dåpen … frelser dere»—Gud løfter oss opp gjennom dommens vann (1 Pet 3,20–21a). Paulus peker på utgangen fra Egypt og gjennom Rødehavet: blodet frir fra slaveriet; vannet setter endelig strek (1 Kor 10,1–11).

    2) Du blir renset når du påkaller Herrens navn.
     Blodet renser ved tro; dåpen synliggjør og forsegler den indre renselsen: «La deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn» (Apg 22,16; jf. 1 Kor 6,11; Hebr 10,22; Ef 5,25–26).

    3) Du begraver det gamle og reiser til et nytt liv.
     Dåpen er begravelse og oppstandelse: vi døpes «til hans død» og «reises opp … for at vi skal leve det nye livet» (Rom 6,3–4). Derfor kan vi daglig regne oss døde for synden, men levende for Gud (Rom 6,11).

    4) Du får en ny identitet i Kristus.
     I dåpen kler vi oss i Kristus—det nye mennesket som fornyes i skaperens bilde (Gal 3,27; Kol 3,10; jf. Ef 4,22–24). Herfra lever vi ikke lenger «jeg i sentrum», men «Kristus i meg» (Gal 2,20).

    5) Du føyes inn i Guds folk.
     Tro og dåp gjør oss til del av menigheten—et åndelig hjem (Apg 2,41; 2,47). Dåpen er offentlig innvielse til Jesus og hans kropp.

    6) Du innvier deg til disippelskap.
     Dåpen står i misjonsbefalingen: døpe og lære å holde alt Jesus har befalt—med løftet om nærvær alle dager (Matt 28,18–20). Det kristne livet er livslang læring.

    7) Du bekrefter din lydighet mot din nye Herre.
     Dåpen er «en god samvittighets bekjennelse til Gud» (1 Pet 3,21). Å ta imot ordet og la seg døpe er å gi Gud rett (jf. Luk 7,29–30).

    Før–under–etter dåpen (praktisk)

    Før: Samtale, undervisning, personlig bekjennelse (Rom 10,9–10).
     Under: Neddykking «i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn» (Matt 28,19), gjerne med kort vitnesbyrd.
     Etter: Forbønn om Åndens fylde (Apg 8,15–17; 19,6), innlemming i fellesskapet (Apg 2,41.47), paktmåltid og nye rytmer i ord og bønn.

    Å være en ny skapning

    «Ingen kan se Guds rike uten å bli født på ny … født av vann og Ånd» (Joh 3,3.5). Den nye fødsel gir ny natur og ny start. «Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham» (2 Kor 5,15). «Er noen i Kristus, er han en ny skapning … alt er blitt nytt» (2 Kor 5,17). Gud «gjorde ham som ikke visste av synd, til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21).

    Dermed: «Ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus»; Åndens lov har gjort oss fri (Rom 8,1–2). Hvem kan anklage når Gud frikjenner? Kristus døde, stod opp og går i forbønn (Rom 8,33–34). Resultatet er frimodighet inn for Gud (Ef 3,12; Hebr 10,19–22).

    Bli fylt av den nye livskraften

    For å leve kristenlivet trenger vi Den hellige ånd. Åndsdåpen hører med i «frelsespakken» (Apg 2,38). Johannes: «Han skal døpe dere med Hellig ånd og ild» (Matt 3,11). Jesus ba disiplene vente på Ånden: «Dere skal … døpes med Den hellige ånd … få kraft fra det høye» (Apg 1,5.8). Peter sier at dette er oppfyllelse av løftet: Gud utøser sin Ånd over alle (Apg 2,16–18), og løftet gjelder alle som Herren kaller (Apg 2,39).

    Slik opplevde de første det:

    • Pinsedag: «Alle ble fylt … og begynte å tale i andre tungemål» (Apg 2,4).
    • Kornelius’ hus: «Den hellige ånd kom over dem … den samme gave» (Apg 10,44–47; 11,15–17).
    • Korint: «Med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme … vi fikk alle én Ånd å drikke» (1 Kor 12,13).
    • Samaria: De nydøpte fikk Ånden ved forbønn og håndspåleggelse (Apg 8,15–17).
    • Efesos: Håndspåleggelse, tungemål og profeti (Apg 19,6).

    Åndsdåpen beskrives som løftet fra Faderen, å bli fylt, Ånden utøses/kommer over, vi tar imot/drikker, gaver begynner å virke—ofte med tungetale og profeti.

    Ta imot Den hellige ånds gave

    Jesus gjør det enkelt: «Den som tørster, kom til meg og drikk … fra hans indre skal det renne strømmer av levende vann»—dette sa han om Ånden (Joh 7,37–39).

    Slik tar du imot:

    1. Tørst. Be om mer.
    2. Kom og be. «Faderen skal gi Den hellige ånd til dem som ber ham» (Luk 11,13).
    3. Drikk—ta imot i tro. «Tro at dere har fått det» (Mark 11,24). «Vi fikk alle én Ånd å drikke» (1 Kor 12,13).
    4. La noen legge hendene på deg. Da «kom Den hellige ånd over dem» (Apg 19,6).

    Når Ånden fyller deg, merker du ofte at lovsangen flyter. Han kan gi deg et nytt bønnespråk—tunger—der du taler «hemmeligheter ved Ånden» (1 Kor 14,2). La det flyte, og takk.

    Din personlige hjelper i hverdagen

    Den hellige ånd …

    • Veileder til sannhet. Åpner Skriften og herliggjør Jesus (Joh 16,13–14).
    • Gir frimodighet til å vitne. «Dere skal få kraft … og være mine vitner» (Apg 1,8).
    • Hjelper i bønn. Når vi ikke vet hva vi skal be, går Ånden i forbønn (Rom 8,26–27); den som taler i tunger oppbygger seg selv (1 Kor 14,4).
    • Deler ut gaver. Visdom, kunnskap, tro, helbredelser, kraftgjerninger, profeti, bedømmelse, tunger, tydning—til «gagn for alle» (1 Kor 12,7–11).
    • Leder steg for steg. Som da Filip ble ledet til hoffmannen og døpte ham (Apg 8,26–39).
    • Tenne iveren. Åndens ild renser og gjør oss nidkjære.

    Bli stadig fylt

    Åndsdåpen er inngangen til et liv i fylde. «Bli fylt av Ånden» (Ef 5,18). «Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn» (Rom 8,14). Da vokser Åndens frukt i oss: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet, ydmykhet og selvbeherskelse (Gal 5,22–23).

    En enkel daglig bønn:
     «Herre Jesus, jeg tilhører deg. Fyll meg på nytt med Den hellige ånd. Led meg i dag. La ordet ditt bo rikelig i meg, og la frukten din vokse fram i livet mitt. Amen.»

    VERKTØY: LEGG AV DET GAMLE – TA PÅ DET NYE 

    Personlig

    1. Dåpssjekk: Les Rom 6,3–11. Svar skriftlig: Hva begraver jeg? Hva reiser jeg meg til?
    2. Identitetsbytte: «Jeg er i Kristus—ingen fordømmelse (Rom 8,1). Jeg er kledd i Kristus (Gal 3,27).»
    3. Åndens fylde: Les Luk 11,13 + Joh 7,37–39. Be konkret: «Fyll meg, Hellige Ånd,» og gi rom for lovsang—gjerne i tunger.

    Smågruppe / familie

    • Vitnesbyrd-kjede: Alle deler i 2 minutter: Min før/etter-historie (Apg 22,16 som vendepunkt).
    • Håndspåleggelse for fylde: Be Apg 1,8; 19,6 over hverandre.
    • Lesepraksis: Markér i Kol 3,1–17 alt som skal av og alt som skal på. Lag to konkrete «bytter» for uken.

    Menighet / tjeneste

    • Dåpssøndag: Forkynn Rom 6,3–4. Invitasjon til dåpsundervisning; sett datoer.
    • Åndskveld: Kort undervisning (15 min) + enkel forbønnslinje: tørst → be → ta imot → håndspåleggelse.
    • Oppfølgingssti (30 dager): 1) Daglig leseplan (Joh 1–7). 2) Tjenestepraksis: én konkret kjærlighetshandling per uke. 3) Søndagsforpliktelse + smågruppe.

    90-sekunders plan ved gammel fristelse

    1. Stans: «Jeg er død for synden» (Rom 6,11).
    2. Bytt blikk: Be Rom 8,1 høyt.
    3. Ta et nytt valg: «Ånden leder meg» (Rom 8,14).
    4. Send en melding: Del valget ditt med en medvandrer (Jak 5,16).

    FYNDORD

    Dåpen begraver det du ikke lenger er; Ånden tenner livet du er skapt til å leve.

    BØNN

    Far, takk for Jesus—mitt liv, min rettferdighet og min frihet.
     Takk for dåpen: at det gamle er begravet, og at jeg reises med Kristus til et nytt liv.
     Hellige Ånd, fyll meg på nytt. Led meg, lær meg, styrk meg.
     La Åndens frukt vokse i meg, og la dine gaver tjene andre.
     Gi meg kraft til å si nei til det gamle og ja til din vilje—i Jesu navn. Amen.

  • TRO PÅ EVANGELIET

    Evangeliet – Guds gode nyheter i korset

    Kjerneordet for disipler er tro. Kristen tro er ikke selv-suggesjon eller teknikk, men tillit til et budskap: evangeliet. «Tiden er kommet. Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Mark 1,15). Vi tror fordi evangeliet åpenbarer hvem Gud er. «Ingen har noen gang sett Gud. Men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er» (Joh 1,18).

    Evangelium betyr «godt nytt». Jesu forkynnelse kalles «evangeliet om Guds rike»: godt nytt om at Gud regjerer, handler og frelser. Profetene varslet en tid da rettferdighet, fred og utfrielse skulle komme gjennom den lovede kongen, Messias. Derfor er evangeliet uløselig knyttet til det Gud har gjort for oss i Jesus Kristus.

    Johannes Døperen ryddet vei. Da han så Jesus, sa han: «Se, Guds lam som bærer verdens synd!» (Matt 11,7–14; Joh 1,29). Ordene peker både tilbake til påskelammet og fram mot han som «bar våre sykdommer … ble såret for våre overtredelser … ved hans sår har vi fått legedom» (Jes 53,4–6), han som gav sitt liv «til soning» og skulle «gjøre de mange rettferdige» (Jes 53,10–11).

    Ordet om korset

    Jesus er Guds lam som tar bort verdens synd. Det skjer på Golgata. Jesu kors var ikke et uhell; det var Guds plan som profetene hadde forkynt (Apg 3,18). «Ordet om korset» er dårskap for noen, men for dem som blir frelst er det Guds kraft og Guds visdom (1 Kor 1,18.23–24).

    Nedenfor får du korte, konsise vinkler fra Skriften: hvorfor Jesus døde – og hva korset utrettet. Les langsomt; la ordene synke.

    Hvorfor døde Jesus?

    a) Jesus døde for oss.
     «Da vi ennå var svake, døde Kristus … for ugudelige» (Rom 5,6).
     «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere» (Rom 5,8).

    b) Jesus døde for å føre oss til Gud.
     «Den rettferdige led for urettferdige for å føre dere fram til Gud» (1 Pet 3,18).

    c) Jesus døde for våre synder.
     «Kristus døde for våre synder etter skriftene» (1 Kor 15,3).
     Han «strøk ut gjeldsbrevet … og naglet det til korset» (Kol 2,14).
     Han «utslettet synden ved sitt offer» (Hebr 9,26) – «bar fram ett offer … for alltid» (Hebr 10,12).
     «Det er fullbrakt» (Joh 19,30).

    d) Jesus døde vår død.
     Han som ikke kjente synd, «ble gjort tilsynd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21).
     Syndens lønn er døden (Rom 6,23); «vår skyld lot Herren ramme ham» (Jes 53,6).
     Jesus gav livet frivillig: «Jeg har makt til å gi det og makt til å ta det igjen» (Joh 10,18).
     Til slutt: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd» (Luk 23,46).

    Hva utrettet korset?

    a) Soning – han bar vreden og gav oss fred.
     Gud stilte Jesus fram som «sonoffer ved hans blod» (Rom 3,25).
     «Han er soningen for våre synder … ja, for hele verden» (1 Joh 2,1–2; 4,10).

    b) Forløsning – han kjøpte oss fri.
     Menneskesønnen «kom for å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Mark 10,45).
     «I ham har vi forløsningen ved hans blod, tilgivelse for syndene» (Ef 1,7).
     Han «kjøpte oss fri fra lovens forbannelse» (Gal 3,13) – ikke med sølv og gull, men «med Kristi dyrebare blod» (1 Pet 1,18–19) – for å «fri oss ut … og rense oss» til et folk som er iverfullt i gode gjerninger (Tit 2,14).

    c) Rettferdiggjørelse – vi frikjennes og står rettferdige
     «Erklært rettferdige av hans nåde» (Rom 3,24).
     Jesus «ble overgitt for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige» (Rom 4,25).
     Derfor «er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom 8,1).
     Rettferdighet gis ved tro, ikke ved lovgjerninger (Gal 2,16).

    d) Forsoning – fiendskap blir til fred.
     «Da vi var fiender, ble vi forsonet med Gud ved hans Sønns død» (Rom 5,10).
     «Rettferdiggjort ved tro, har vi fred med Gud» (Rom 5,1).
     Ved korset rev han ned «fiendskapets gjerde» og skapte ett nytt menneske (Ef 2,13–16); Gud «forsonte alle ting med seg selv … ved hans blod på korset» (Kol 1,19–20).
     Nå har vi fått «forsoningens tjeneste … La dere forsone med Gud!» (2 Kor 5,18–20).

    Å tro evangeliet er å ta imot Jesus som Herre

    Omvendelse er å vende seg fra synd til Gud – og tro på Jesus (Apg 20,21). Tro er mer enn å holde noe for sant; det er å søke Gud og bygge livet på hans ord: «Uten tro er det umulig å behage Gud … han lønner dem som søker ham» (Hebr 11,6). Evangeliet er for syndere – «blant dem er jeg den største» (1 Tim 1,15). Frelsens vei er klar: «Bekjenn med din munn at Jesus er Herre, og tro i ditt hjerte at Gud reiste ham opp fra de døde, så skal du bli frelst» (Rom 10,9–10). Å ta imot Jesus er å få «rett til å bli Guds barn» (Joh 1,12). «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst» (Rom 10,12–13). Og Jesus sier: «Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg bekjenne for min Far i himmelen» (Matt 10,32–33).
    Slik starter livet med Gud – og slik fortsetter det: Vi tror Guds løfter, roper til ham i bønn og bekjenner troen med livet vårt. Bibelen bruker idrettsbilder: vi løper for å vinne, vi legger av oss alt som tynger, og vi fester blikket på Jesus (1 Kor 9,24–27; Hebr 12,1–3).

    Hverdagsbildet: Treneren, laget og spillereglene

    En ny trener.
    Å vende om er å gi Jesus treneransvaret. Han vet hva som må bort, og hva som må inn. Han former rytmen, øvelsene og posisjonen – og tar ansvar for utviklingen vår.

    Et nytt lag.
    Å bli kristen er å bytte lag. Vi lar oss «frelse fra denne vrange slekt» (Apg 2,40) og blir tatt inn i menigheten – Jesu vinnerlag – der vi trenes sammen.

    Nye spilleregler.
    I Jesu lag styrer kjærlighetens regel: «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre» (Joh 13,34); «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem» (Matt 7,12).

    Ny retning – nye mål.
    Med Jesus som trener får livet nytt sikte. Perspektivet løftes, kreftene fornyes, og målet er himmelsk.

    Troens livsstil – med Jesus som læremester

    Å tro er å stole på Gud og gjøre det han sier – i visshet om at han gjør det han lover. Jesus kjenner våre fristelser; han vant ved lydighet. Når vi følger ham, lærer vi å overlate saken vår til den rettferdige Gud og møte motgang med himmelsk ro.

    Troen gir seier.
    «Enhver som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud … og det som har seiret over verden, er vår tro» (1 Joh 5,1–5). På korset «avvæpnet han maktene og myndighetene» og triumferte over dem (Kol 2,15). Derfor kan vi si med Paulus: Om Gud er for oss, hvem kan da være mot oss? Ingen anklage står seg; ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus (Rom 8,31–39).

    VERKTØY: TRO I PRAKSIS

    Personlig

    1. Daglig bekjennelse: «Jesus, du er Herre over …» (si konkrete områder). Les Rom 10,9–10 høyt.
    2. Korsfokus: Les sakte 1 Kor 1,18 og Rom 5,8. Svar med takk: Hva gjorde korset for meg i dag?
    3. Minivers du memorerer: Joh 1,12 eller Rom 8,1.

    Smågruppe / familie
    • Høyrunde: Hvor har evangeliet vært gode nyheter for meg denne uken?
    • Skriftdykk: Les Kol 2,13–15. Marker «strøk ut», «naglet», «avvæpnet». Be konkret om frihet der du trenger det.
    • Nåde + sannhet: Øv en 2-minutters «mitt vitnesbyrd før/etter» (før–møtet med Jesus–etter).

    Menighet / tjeneste
    • Evangelie-rytme i gudstjenesten: Kort «kors-øyeblikk» hver uke med ett vers + bønn.
    • Alfa/nyskole: Planlegg 6 kvelder med fokus på Jesus, korset, tro, bønn, Bibel, menighet.
    • Forsoningens tjeneste: Lag bønnepunkt-listen «Hvem ber jeg for?» – tre navn, be daglig (2 Kor 5,20).

    Når skyldfølelse slår inn (90-sek plan)

    1. Stans og si: «Det er fullbrakt» (Joh 19,30).
    2. Les høyt: Rom 8,1. Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Jesus Kristus.
    3. Bytt spor: Takk for Jesu blod (Ef 1,7).
    4. Gjør opp hvis noe er uoppgjort (1 Joh 1,9).

    FYNDORD

    Tro er å lene hele tyngden på Jesus – og la korset bære.

    BØNN

    Herre Jesus Kristus, jeg tror de gode nyhetene om deg.
     Takk for korset – for soning, forløsning, rettferdiggjørelse og forsoning.
     Jeg bekjenner deg som Herre. Skriv evangeliet dypere i hjertet mitt.
     Når anklagen kommer, la ditt ord være høyere: «Ingen fordømmelse i Kristus.»
     Gi meg frimodighet til å vitne, kjærlighet til å tjene og utholdenhet til å løpe løpet.
     Amen.

  • HELOMVENDING TIL EN NY LIVSSTIL

    Omvendelsen – startstreken og livsstilen

    Omvendelse er et gammelt kristent ord for starten på kristenlivet. For noen er omvendelsen veldig dramatisk med store omveltinger, men for andre er det en prosess som kan gå over lang tid. Omvendelse kan se svært ulikt ut. Personlig hadde jeg ingen dramatisk omvendelse da jeg sa ja til kallet om å følge Jesus. Jeg forsto heller hva det innebar. Men jeg måtte ta valget!

    Det har kommet dramatiske konsekvenser i ettertid for meg. For omvendelse er ikke en engangsopplevelse. Det en livsstil for resten av livet. Det er et spennende liv i endring.

    Omvendelsen er startskuddet for kristenlivet – og nøkkelen til å forstå hvordan en kristen lever videre. Uten ekte omvendelse, ingen varig forvandling. Bibelen kaller omvendelse en del av selve grunnvollen i kristen tro (Hebr 6,1). Som et hus hviler på en bærekraftig såle, hviler et kristent liv på en tydelig omvendelse. Et svakt fundament smuldrer; et sterkt fundament bærer.

    Å vende om betyr å ta oppgjør med synd og vende seg til Gud. Det er en ny måte å tenke på som gir ny oppførsel og ny livsstil. Kallet lyder: «Vend om … få dere et nytt hjerte og en ny ånd … Vend om og dere skal leve!» (Esek 18,30–32). I Tessalonika «vendte de om til Gud fra avgudene for å tjene den levende og sanne Gud» (1 Tess 1,9). Paulus forkynte at både jøder og folkeslag «må gjøre bot og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen» (Apg 26,20).

    Hvorfor omvendelse er nødvendig

    Hele menneskeslekten trenger den

    Siden Adam har synd og død preget mennesket (Rom 5,12). «Alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom 3,23). Jesus peker ikke først på en liste med ytre brudd; han går til kilden: hjertet. Begjær, tanker og holdninger avslører oss (Matt 5,28; 15,18–20).

    Summen av syndens kjerne:

    • Egen vilje over Guds vilje
    • Egeninteresse foran nestekjærlighet

    Stolthet og egoisme får oss til å tro at vi vet bedre enn Gud og er viktigere enn andre. Resultatet er skyld og avstand til Gud – en kløft vi ikke kan bygge over selv.

    Vanlige misforståelser

    • Å være født i et «kristent land» gjør ingen til kristen; like lite som å bli født i en garasje gjør deg til bil (Joh 1,13).
    • Ritualer kan ikke frelse (Gal 3,2–3).
    • Gode gjerninger kan ikke kjøpe oss fri; frelsen er av nåde (Ef 2,8–9).

    Hvem kan da bli frelst? «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud» (Luk 18,26–27). «Ingen kan se Guds rike uten å bli født på ny … det som er født av Ånden, er ånd» (Joh 3,3.6–7). Hvordan skjer det? «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn … for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). Vi går inn i Guds rike ved å tro på Jesus – og ved å vende om.

    Et ærlig tilbakeblikk på det gamle livet

    Bibelen er realistisk om det som ikke hører Guds rike til: «utukt, umoral, avgudsdyrkelse, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, splittelse, misunnelse, drukkenskap og mer av samme slag» (Gal 5,19–21). Før Kristus var vi «døde i overtredelser og synder», styrt av tidsånden og av «herskeren i luftens rike», og lot oss lede av lystene (Ef 2,1–3). Syndens lønn er død (Rom 6,23) – men i evangeliet griper Gud inn, reiser oss opp med Kristus og gir oss nytt liv (Ef 2,4–6).

    Egenkartlegging – la Ordet lyse: Les 2 Tim 3,2–5. Be Den hellige ånd peke på det som skaper trøbbel hos deg: egoisme, pengekjærhet, skryt, arroganse, ulydighet, utakknemlighet, mangel på kjærlighet, uforsonlighet, sladder, mangel på selvbeherskelse, råhet, likegyldighet for det gode, svik, hissighet, innbilskhet, lystene høyere enn Gud, ytre gudsfrykt uten kraft. Hva må du ta oppgjør med nå?

    En enkel bønn om frihet: Herre Jesus Kristus, du kjenner meg. Du vet at jeg har strevd med … (si det konkret). Jeg bekjenner dette som synd og vender meg til deg. Jeg tror at du ved din død og oppstandelse har overvunnet synden, døden og djevelen. Tilgi meg. Bli Herre på disse områdene. Fyll meg med din Ånd og gi meg kraft til å leve nytt. Amen.

    Vær ærlig med en veileder/venn om det Gud peker på. Åpenhet gjør hjelp mulig.

    Å forlate det gamle riket – og gå inn i Guds

    Herren er «Gud for alle riker på jorden» (Jes 37,16). Hans rike står over alle kulturer og systemer; å sette vår kultur høyere enn Guds rike er avguderi (jfr. Jes 60,12). Skriften la alt under synd, for at løftet skulle gis ved tro på Kristus (Gal 3,22). I Kristus er vi Guds barn; vi har «kledd oss i Kristus» – forskjeller i status og bakgrunn mister sin makt (Gal 3,26–28). Vår borgerrett er i himmelen (Fil 3,20).

    Som borgere i Guds rike respekterer vi myndighetene (Rom 13,1–7; 1 Pet 2,13–17), men bryter lojaliteten til enhver livsstil som strider mot Guds vilje. I Guds rike er det Gud som bestemmer, og hans vilje er tydelig i Skriften.

    Fristelser – test av troskap

    Les: Luk 4,1–13.
     Å bli fristet er ikke synd. Jesus ble fristet – derfor vil vi også bli det. Etter dåpen og Åndens fylde ble han ledet i ørkenen og møtte djevelens tilbud om makt og herlighet (Luk 4,6). Kjernen i fristelsen var: Bytt troskap for kontroll og glans. Jesus sa nei – og tilba Faderen alene.

    Slik fristes vi også: til kontroll, anerkjennelse og bekvemmelighet på bekostning av lydighet. Spør ærlig: Hvilke verdier styrer meg? Har jeg båret med meg gamle prioriteringer inn i det nye livet? Omvendelse betyr å sette Guds rike først.

    Hvem har kontrollen?

    Les: Ef 2,1–10; Matt 10,32–39.
     Uten Kristus er ingen virkelig fri; vi tror vi styrer selv, men drives av krefter vi ikke ser (Ef 2,2–3). Selv Peter bøyde av for presset og fornektet Jesus. Slik kan også vi knebles av miljø, frykt og behovet for å passe inn.

    Jesus sier tydelig: «Hver den som bekjenner meg for menneskene, skal også jeg bekjenne for min Far i himmelen» (Matt 10,32). Frelsens vei er å tro i hjertet og bekjenne med munnen: «Jesus er Herre» (Rom 10,9–10). Motstand vil komme, men du er ikke alene. Jesus er med – og hans folk står rundt deg. Ta beslutningen: Jeg følger Jesus, åpent og tydelig. Bær frukt som svarer til omvendelsen (Apg 26,20).

    VERKTØY: LEV OMVENDELSEN I HVERDAGEN

    Personlig (denne uken):

    1. Be Sal 139,23–24 hver kveld: «Ransak meg, Gud …» Notér én konkret justering for neste dag.
    2. Skriv din bekjennelse: «Jesus er Herre over …» (navngi et konkret område). Les det høyt for Gud hver morgen.
    3. Memorér Rom 12,2: «La dere forvandle ved at sinnet fornyes …»

    Smågruppe / familie:

    • Del kort: Hvor opplevde du et “nei” til gammel livsstil/et “ja” til Jesus denne uken?
    • Les Luk 4,1–13. Identifiser fristelsesstrategier (brød/kraft/ære). Be for hverandre med håndspåleggelse om kraft til å si nei og ja.

    Menighet / tjeneste:

    • Lag «start-sti» for nye: 4 kvelder om omvendelse, tro, dåp, etterfølgelse.
    • Tilby forbønn og veiledning etter gudstjenesten: oppgjør – tilgivelse – ny start.

    Når fristelsen står i døra (60-sekundersplan):

    1. Stans (tre dype pust).
    2. Si høyt: «Det står skrevet …» (Matt 4,4) – bruk et vers du kan.
    3. Beveg deg fysisk bort fra triggeren.
    4. Ring/SMS en medvandrer: «Be for meg nå.»
    5. Takk Jesus for utgangen Gud alltid har (1 Kor 10,13).

    FYNDORD

    Omvendelse er ikke bare en sving – det er ei ny retning med ny fart.

    BØNN

    Far, takk for at du kaller meg hjem.
     Jesus, jeg bekjenner deg som Herre. Vend mitt hjerte helt mot deg.
     Hellig Ånd, vis meg det som må endres, og gi meg kraft til å gå i lyset.
     La mitt “nei” til synd bli tydelig, og mitt “ja” til Jesus bli daglig.
     Form meg til et menneske som bærer frukt som svarer til omvendelsen.
     Amen.

  • Tro på Gud

    Disippellivet starter med å tro på Gud, men det er ikke nok å tro at Gud finnes. Jeg vokste opp i en kristen familie og det har vært naturlig å tro på Guds eksistens. Det har alltid vært lettere for meg å tro at verden er skapt av Gud, enn å tro at alt har utviklet seg av seg selv fra «The Big Bang»! Det er lettere å tro at et leksikon er skrevet av mennesker, enn å tro at det er blitt til ved en eksplosjon i et trykkeri.

    Jeg trodde på Gud, men jeg kjente ham ikke og var ingen disippel. Jeg tok del i en del kristne aktiviteter, men jeg var bare en såkalt kulturkristen. Den store forandringen skjedde på en påskeleir. Jeg hadde fått med meg noen venner som kom fra ikke-kristne hjem. Arne Johan tok imot kallet til å følge Jesus den første kvelden. Neste morgen spurte han meg og jeg ville være med han og spørre Hein, om ikke han også ville bli en disippel. Arne Johan fortalte hva han hadde bestemt seg for og så spurte vi Hein om ikke han ville følge Jesus. Det ville han, og vi gikk til en av lederne på leiren for å snakke med ham.

    Lederen delte evangeliet med oss og bad oss alle bøye kne og be den frelsesbønnen han ledet oss i. Etterpå bad han hver enkelt av oss å be høyt med våre egne ord. Det hadde jeg aldri gjort før, jeg hadde bare en slags tro i hjertet, men jeg hadde ingen personlig relasjon til Gud. Derfor måtte jeg svelge et par ganger før jeg våget å forme min egen bønn mens de andre hørte på. Da skjedde noe som er vanskelig å forklare. Jeg ble fylt av fred, visshet og glede. Det var som om jeg ble omsluttet av kjærlighet. Jeg hadde sagt ja til kallet om å følge Jesus. Han ble virkelig for meg på en måte jeg ikke har ord for. Jeg bare visste at fra nå av er jeg en disippel av Jesus.

    Dine tanker om Gud er viktige

    Dine tanker om Gud former hele livet ditt – men Guds tanker om deg bærer livet ditt.
    De dypeste spørsmålene mennesket stiller, peker mot ham:
    Hvor kommer jeg fra? Hvorfor lever jeg? Hvem er jeg? Hvor er jeg på vei?

    Når vi finner Gud, finner vi svar – for han gir både bakgrunn, mening og retning til alt som finnes. Det du tror om Gud, blir grunnmuren du bygger livet på. Hvis du for eksempel tror at Gud er fjern og streng, kan livet lett bli preget av frykt og anstrengelse – som om du alltid må bevise at du er god nok. Men hvis du tror at Gud er nær, god og full av nåde, kan du leve med trygghet og fred, selv når dagene er tunge.

    Slik påvirker dine tanker om Gud hvordan du møter både deg selv, andre og livet.
    Derfor er det så viktig å bli kjent med hvem Gud virkelig er – ikke bare hvem du tror han er.

    Kristne tror at Gud har lagt igjen spor av seg selv i verden, i menneskehjertet og i historien.
    Han har gjort seg kjent på mange måter – og til slutt kom han helt nær, i et menneske: Jesus Kristus. Han er bildet av Gud slik han virkelig er – og når vi ser på ham, finner vi ikke bare svar på hvem Gud er, men også hvem vi selv er.

    Skaperverket – Gud i alt som er

    Se deg rundt. Fra de minste cellene til de største galaksene bærer alt preg av orden, hensikt og skjønnhet. Alt som blir til, har en årsak. Den første årsaken er Gud, Skaperen.
     Bibelen sier: «Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og guddommelighet, har helt fra verdens skapelse av vært synlig, de kjennes av hans gjerninger» (Rom 1,20).

    Jens Bjørneboe sa det treffende: Ingen klokke lager seg selv – men mange tror at det vi stiller klokkene etter, sol og stjerner, gjør det. Skaperverket forkynner, hver dag og natt, at Gud finnes:
     «Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk» (Sal 19,2).

    Moralen – Guds lov i hjertet

    I alle mennesker finnes en stille visshet om rett og galt. Samvittigheten hvisker – og noen ganger roper. Den avslører at vi ikke bare er biologi, men bærere av Guds bilde, med hans lov skrevet i hjertet (Rom 2,15).

    Tenk deg et samfunn der ingen har samvittighet. En mann tar naboens brød, og ingen reagerer – verken han selv eller andre. Et barn blir slått, og ingen kjenner uro. En venn blir sveket, men ingen kjenner skyld. Alt er likegyldig, for intet er rett eller galt.

    Vi kjenner instinktivt at et slikt samfunn er umenneskelig – fremmed for alt vi er. For selv om vi kan undertrykke samvittigheten, forsvinner den aldri helt. Den er som et avtrykk av Gud i menneskesjelen, et vitnesbyrd om en hellig lovgiver og en rettferdig dommer som har lagt sin standard av godhet i hjertet vårt.

    At vi kjenner forskjell på godt og ondt, viser at vi er skapt til fellesskap med en rettferdig Skaper – han som selv er det gode.

    Religionshistorien – Gud i menneskeslekten

    Alle folk, til alle tider, har hatt forestillinger om Gud. Selv isolerte stammer bærer på en dyp ur-tro – som et ekko av en glemt melodi. Det vitner om at vi er skapt til å søke Skaperen.

    Blant masaiene i Øst-Afrika finnes troen på Engai – den gode og den rettferdige Gud som skapte alt. I Sør-Amerikas regnskoger forteller enkelte urfolk om Den ukjente Gud som en gang vandret blant menneskene, men som de mistet kontakten med. Og i det gamle Kina bar de på minnet om Shang Di – himmelens Herre – som styrer alt med rettferdighet og nåde.

    Overalt, i myter og sanger, finnes et stille vitnesbyrd: Mennesket har ikke glemt Gud helt – vi bærer minnene om ham i hjertet. Som Paulus sier: «I ham er det vi lever, beveger oss og er til.» (Apg 17,28) Religiøs lengsel er ikke et uttrykk for menneskets fantasi, men et spor av Guds bilde i oss, en hunger etter å vende hjem.

    Erfaringen – Gud i menneskelivet

    Gjennom århundrene har millioner fortalt om bønnesvar, tilgivelse, helbredelse og forvandling. Disse vitnesbyrdene er ikke teoretiske argumenter, men erfaringer av en levende Gud som handler.
     Mange diskuterer Guds eksistens – men de som kjenner ham, sier som Job: «Jeg vet at min gjenløser lever» (Job 19,25). I alle kulturer vitner kristne om den samme virkelighet: fred, håp, kjærlighet og glede – ikke som idéer, men som liv.

    Åpenbaringen – Gud i Ordet

    Gud har ikke latt oss famle i mørke. Han har talt – mange ganger og på mange måter (Hebr 1,1–3). Bibelen er hans levende ord, et bibliotek på 66 bøker skrevet over 1500 år, men med ett budskap: Gud søker mennesket.

    Til slutt kom åpenbaringen fullt og helt i Jesus Kristus: «Ingen har noen gang sett Gud. Men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er» (Joh 1,18).
     Gud er slik Jesus er. Ser du på Jesus, ser du Guds ansikt.

    Jesus – Gud åpenbart i menneske

    Jesus talte med en myndighet ingen annen hadde:
     «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg» (Joh 14,6).
     «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys» (Joh 8,12).
     «Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir livet sitt for sauene» (Joh 10,11).
     Han kalte mennesker til tro, til liv, til fellesskap – og til etterfølgelse. Han var uimotståelig, livsnær og fylt av glede. Der han kom, ble håpløse mennesker reist opp. Der religion hadde skapt frykt, kom han med nåde.

    C.S. Lewis sa det slik: «Et menneske som sier det Jesus sa, kan ikke være bare en stor morallærer. Han er enten gal – eller Gud.»
     Valget står igjen for hver av oss: Er Jesus den han sier han er?

    Jesus – historiens Herre

    Jesus trådte fram og forkynte:
     «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Mark 1,15).
     Han kom ikke bare for å gi oss religion, men for å gjenopprette Guds rike – Guds gode styre på jorden.

    Fra skapelsen av kalte Gud mennesket til å forvalte jorden i hans bilde (1 Mos 1,26–28). Da synden brøt inn, ble fellesskapet ødelagt – men Guds plan stod fast. Gjennom løftene til Abraham, profetene og Israels historie forberedte han veien for Kongen som skulle komme.

    Profetene så det:
     «Et barn er oss født … Hans herredømme skal være stort, og freden uten ende» (Jes 9,6–7).
     Daniel så det: «Himmelens Gud skal opprette et rike som aldri skal gå til grunne» (Dan 2,44).

    Da tiden var inne, sa engelen til Maria:
     «Han skal være konge til evig tid» (Luk 1,33).
     Jesus kom for å frelse sitt folk fra syndene (Matt 1,21) og for å forkynne et rike der Gud igjen får styre menneskehjertene.

    Borgere av Guds rike

    Å tro på Jesus er å tre ut av mørket og inn i lyset. Gud «fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike» (Kol 1,13). Det betyr at vi får del i et nytt liv – en ny konges styre – på innsiden. «Ingen kan se Guds rike uten å bli født på ny» (Joh 3,3).

    Når vi lar Jesus være konge, forvandles alt: vår vilje, vårt sinn og våre prioriteringer.
     «Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd» (Rom 14,17).

  • Eit smittande disippelliv

    Det viktigaste valet i livet mitt tok eg då eg var fjorten år gamal: eg valde å følgja Jesus Kristus. No har eg passert åtti, og eg har angra på mykje i livet, men aldri på det valet. Å vera disippel har ikkje alltid vore lett. Disippellivet kan vera både varmt og krevjande, fullt av medgang og motgang, oppturar og nedturar, oppmuntring og utfordringar på same tid. Eg har opplevd alt dette på kroppen. Nokre gonger har eg vore djupt fortvila, frustrert og på nippet til å gje opp. Men Jesus har aldri sleppt taket i meg. Han har aldri gjeve meg opp – ikkje ein gong dei gongene eg sjølv rota det skikkeleg til.

    Sjølv om eg har blitt gammal av år, brukar eg mykje tid saman med unge menneske. Dei spør ofte kva som er hemmelegheita bak at eg framleis er begeistra for Jesus, og korleis eg kan leva med forventing om at han skal gripe inn midt i kvardagen. «Korleis kan eg leva eit berekraftig disippelliv?» spør dei, og like ofte: «Korleis kan eg leva eit liv som verkeleg betyr noko?»

    I denne boka vil eg dela noko av det som har vore viktig for meg, og som har bore meg gjennom både kriser og gleder. Kallet eg møtte som fjortenåring var enkelt: «Følg meg,» sa Jesus. Eg byrja å følgja han utan å forstå heilt kva det innebar. I evangelia les vi at Jesus kalla tolv disiplar for at dei skulle vera saman med han, og for at han kunne senda dei ut for å forkynna, lækja dei sjuke og setja menneske fri frå vonde ånder. Det første kallet til å følgja Jesus og vera saman med han vart etter kvart eit kall til å bli menneskefiskarar – til å bli utrusta og myndiggjorde til å gjera hans gjerningar.

    Disippellivet mitt har vart i nærare sytti år. No ønskjer eg å gje noko av det eg har lært vidare til nye, unge generasjonar av Jesu disiplar. Denne boka er nyskriven, men ho byggjer på ei undervisning eg laga for om lag tjue år sidan. Undervisninga har sidan blitt omsett til mange språk og gjeve ut over heile verda. Ho har vist seg å vera berekraftig, men eg er framleis ein lærling som stadig får oppdaga meir av kva det betyr å følgja Jesus. Eit disippelliv har store perspektiv. Det handlar ikkje om raske løysingar, men om livslang læring – og det er nettopp det som gjer det spennande.

    Møtet med Mahesh

    For om lag tjuefem år sidan møtte eg Mahesh. Eg hugsar det framleis som om det var i går. Då eg såg han, vart eg fylt av ei djup kjensle av kjærleik og omsorg. Eg såg han inn i auga og sa: «Eg er glad i deg. Du er elska av Gud.» Han brast i gråt og fortalde at det var første gongen nokon hadde sagt dei orda til han. Det var som om noko løyste seg i hjartet hans. Han tok imot kjærleiken og vart ein brennande disippel. Sidan den dagen har han fortalt menneske om Guds kjærleik, uttrykt gjennom Jesus Kristus, som gjekk omkring, gjorde godt og lækte menneske frå alle slags sjukdomar.

    Ein dag vitna Mahesh for ein mann som heitte Anil, om Jesus – han som både kunne tilgje synd og lækja dei sjuke. Men Anil ville ikkje høyra. Han tilbad dei hinduistiske gudane sine og såg ikkje behovet for noko meir. Nokre månader seinare skjedde det noko dramatisk. Mora til Anil, som hadde diabetes, fekk koldbrann i begge føtene. Ho vart lagd inn på sjukehuset, og legane slo fast at begge beina måtte amputerast. Anil var fortvila. Ingen av gudane han bad til, hjelpte. Då mintest han det Mahesh hadde fortalt om Jesus.

    Han tok kontakt med Mahesh og sa: «Om din Jesus kan gjera mora mi frisk, då skal eg tru på han og bli ein disippel.» Same kveld tok Mahesh med seg ein ven og oppsøkte mora på sjukehuset. Det var i siste liten – morgonen etter var amputasjonen planlagt. Dei to la hendene på føtene hennar og bad ei enkel bøn: at koldbrannen måtte forsvinna, og at ho måtte bli heilt frisk, i Jesu namn. Deretter gjekk dei heim, utan å sjå nokon synleg forandring.

    Tidleg neste morgon kom Anil til sjukehuset for å vera hos mora før inngrepet. Til si store forundring oppdaga han at koldbrannen var borte, og at føtene hennar var heilt friske. Ho trong ingen amputasjon, og alt same dagen vart ho utskriven frå sjukehuset og reiste heim – frisk og levande. Eg har sjølv møtt både Anil og mora, og dei har begge bekrefta historia.

    Etter dette gav Anil livet sitt til Jesus og vart ein ivrig disippel. Han levde med eit enkelt, men sterkt prinsipp: «Når eg lærer noko nytt om Jesus, gjer eg alltid to ting: Eg praktiserer det, og eg deler det vidare. Det er slik lydig disippelskap ser ut.»

    Sju generasjonar

    Då eg vitja Jaipur i 2023, møtte eg Anil igjen. Han hadde med seg sju menneske som han stilte opp på rekkje framfor meg og sa: «Sjå – sju generasjonar av disiplar. Nikita trenar Varsha, Varsha trenar Lucky, Lucky trenar Prakash, Prakash trenar Siby, Siby trenar Ankita, og Ankita trenar Mohan.»

    Eg såg på dei og kjende ei stille glede. Framfor meg stod unge og eldre, menn og kvinner, og eg såg med eigne auge korleis evangeliet hadde gått vidare – frå menneske til menneske, frå hjarte til hjarte.

    Den yngste av dei, Mohan, hadde tidlegare vore trollmann. Han hadde levd av magi og mørke krefter, og folk kom til han for å få hjelp med problema sine. Men i heimen var det ingen fred. Han og kona krangla, og huset var fullt av uro.

    Ein dag kom Ankita, som budde i nabolaget, og fortalde dei om Jesus – han som kunne gje fred. Dei lengta etter ro og tok imot bodskapen. Ankita bad for dei, og dei opplevde å bli sette fri frå det som hadde bunde dei.

    Dette hende under pandemien. Mohan byrja straks å ringja slektningane sine – tre tusen kilometer unna – for å fortelja kva som hadde skjedd. Mange vart rørte av vitnemålet hans og kom til tru. I dag leier Mohan fleire små husmenigheter av nye disiplar, som han trenar opp til å forkynna evangeliet og gjera andre til disiplar. Alt dette skjer gjennom mobiltelefonen hans.

    Mohan er ikkje lenger trollmann. Han er disippel – ein del av den levande rørsla Jesus starta, ei rørsle som framleis spreier lys, fred og kjærleik frå menneske til menneske, frå hjarte til hjarte.

    Dette er ei føreløbig innleiing til ei ny bok som eg held på med: “Oppdrag Disippelliv”. Boka kjem dessverre til å vera på bokmål, men eg vil dela dette på nynorsk. Eg vil gjerne ha innspel og om du har lyst å lesa manus for å gje meg nyttige innspel i skriveprosessen, er det fint om du tek kontakt.

    Eg skulle ønskja at alle som les dette ville leggja inn ein kommentar, eit svar på dette spørsmålet: Når du har lese denne innleiinga, har du då fått lyst til å lesa boka og kvifor?

  • Gud har gitt opp Den norske kirke!

    Denne overskrifta er like meiningslaus som Sverre Elgvin Lied sin påstand: «Gud har ikke gitt opp Den norske kirke.» Då eg såg denne overskrifta i nettutgåva av Dagen, som refererte til talen hans på Oslo Symposium, tenkte eg: «Kva veit han om det?» Grunngjevinga hans har jo ikkje noko særleg tyngde. Mange med meg kunne bruka det same argumentet med motsett forteikn: «Gud har gitt opp Den norske kirke, for eg, og mange med meg, kjende kall frå Gud til å forlata Dnk og tena han utanføre Dnk.» Dagen har ikkje gitt opp Dnk, men det har alle dei mange tusen frikyrkjelege kristne gjort. Når Dagen sine redaktørar legitimerer Dnk, byggjer dei, som Lied, på notstalgiske kjensler og personlege opplevingar, og ikkje på Guds ord.

    Om Gud har gitt opp Dnk eller andre kyrkjesamfunn, kan eg ikkje eg svara på. Kven kan eigentleg svara på dette? Kven kjenner Gud sine tankar om den menneskelege organisasjonen Dnk? Det eg veit er at Gud elskar menneske og gav Sonen sin, så kvar den som trur på han ikkje skal gå fortapt, men få evig liv. Eg veit også at Gud byggjer sitt hus av levande steinar, av menneske som har fått nytt liv i trua på Jesus. Kvar levande kristen er eit tempel for Anden. Gud er nær hos alle som kallar på hans namn, uansett kva kyrkjesamfunn dei måtte tilhøyra, ja uansett om dei er jødar eller heidningar.

    Lied seier mykje godt og rett i talen sin når han presenterer kva Frimodig Kyrkje står for, som til dømes:

    «Kirken er Guds kirke. Og der er det Jesus som er Herre. Og det er også han som bygger sin kirke. Og det er jo her det er så spennende at vi kan få være med på det Gud gjør. Det handler ikke om «Hvilken kirke vil du ha?» Det handler ikke om at vi skal bygge kirka etter vår design.»

    Problemet er at han snakkar om Dnk, som er ein menneskeleg organisasjon. Han legimiterer Dnk som Guds kyrkje. Då kjem spørsmåla: Er Jesus Herre i Dnk? Vedtak i kyrkjemøtet tyder ikkje på det. Den lutherske teologen, Jan Bygstad, seier at Dnk med sin aksept av vrang lære og pluralisme ikkje er Jesu Kristi kyrkje. Mange andre lutherske teologar seier at Dnk er ei løgnkyrkje. Den rådande vranglæra om samliv og ekteskap i Dnk, fører Guds folk vill, og leiar menneske i fortapinga om dei ikkje vender om. Det er alvorleg å legitimera eit slikt kyrkjesamfunn.

    Byggjer Jesus Dnk, eller er det kyrkjedemokratiet som byggjer kyrkja? Det handlar jo ikkje om kva kyrkje vi vil ha, men om kva slag kyrkje Gud vil ha. Det designet som Dnk blir bygd etter, liknar svært lite på det designet apostlane og dei første kristne bygde etter. Kva seier Bibelen om kva kyrkje Gud vil ha? Det er det store spørsmålet vi må stilla oss. Kva kjensler vi har for ein kyrkjeorganisasjon vi har arva frå fedrane, tel ikkje i det spørsmålet om kva Guds ord seier om kva han vil ha.

    Lied seier med rette at det er berre eitt Guds folk, og vi treng å støtta kvarandre. Bibelen er jo klar på at det er berre dei som er fødde på ny ved Den Heilage Ande, ved tru og omvending, som er Guds barn. Berre dei som har kome til Jesus, den levande steinen, og sjølv har vorte ein levande stein, kan saman med andre byggjast opp til den levande Gud sitt hus. Dåp eller medlemskap i eit kyrkjesamfunn gjer ingen til ein lem på Jesu kropp.

    Så langt eg forstår finst det mange gode og fromme kristne i Dnk og i alle dei andre kyrkjesamfunna i landet vårt. Alle som ved trua på Jesus Kristus har fått nytt liv, er Guds folk, og er våre kristne søsken, uansett kva kyrkjesamfunn dei tilhøyrer. Altfor mange kristne, både med og utan medlemskap i noka kyrkjesamfunn, er i praksis heimlause for dei har ikkje funne plassen sin i eit levande kristent fellesskap. Dei lever ikkje saman med andre kristne som lemmer på Kristi kropp. Dei har ikkje forplikta seg eller gitt seg inn i ei kristen forsamling, og det er eit tap både for dei sjølve og det kristne fellesskapet.

    Guds kyrkje er Jesus-truande menneske som kjem saman for å tilbe Herren, forkynna Guds ord, byggja kvarandre opp og hjelpa kvarandre til å leva heilage og heilhjarta liv i kvardagen.

    Vi må heile tida forkynna evangeliet, utfordra og hjelpa kvarandre til samsvar mellom liv og lære. Når vi gjer det vil Jesus byggja si kyrkje.

    Tekst: Erling Thu

  • Et drømmesyn fra 1976

    Herrens hånd kom over meg og førte meg over heile jorda. Det var et sørgelig syn han viste meg. I by etter by, land etter land, så jeg Kristi legeme splittet og delt. Jeg så kiv og splid i Guds familie. Åndens tempel, Guds bolig, var ikke nådd langt mot sin fullendelse.

    Jeg så hauger av tempelstein mange steder i samme by. Plutselig så jeg det kunne være bein, det var hauger av tørre bein. Det var mengder av dem, mange adskilte hauger spredt omkring.

    Herren som lot meg se dette synet, sa til meg: "Menneskesønn, kan det bli noen forandring i det du ser? Vil mitt hus noensinne bli ferdig? Skal det bli liv i de tørre bein? Skal det bli et tempel av steinhaugene?"

    "Å, Herre, du er Menighetens Herre, du veit det. Du kan vel gjøre hva du vil. Å, Herre, Menighetens Herre, du er ditt legemes frelser, se i nåde til oss ditt folk. Vi har krenket deg. Vi har syndet mot deg. Vi har hindret ditt verk til framgang. Å, Herre, jeg kaster meg til jorda. Jeg vil ydmyke meg for deg. Jeg vil bekjenne mine misgjerninger. Jeg har også vært en del av splittelsen. Jeg har også vært med å rive ned ditt tempel og samle på stein i hauger. Å, Herre, se i nåde til meg, se i nåde til ditt folk. Gjør som pottemakeren, knus det mislykkede kar fullstendig og begynn. på nytt igjen. Lag et nytt kar. Begynn om igjen! Å, Herre, Menighetens Herre, er det ennå ikke ute med din langmodighet og miskunn, så se atter i nåde til ditt folk og la det komme tider med lindring og gjenreising for ditt arme folk som har vanæret deg blant folka."

    Da sa Herren til meg: Ennå en gang vil jeg reise meg i nidkjær het for mitt folk. Ennå en gang vil jeg være nådig mot mitt folk som jeg har kjøpt meg med mitt eige blod. Jeg vil hellige meg på dem. Jeg vil herliggjøre meg i dem. Jeg vil gjøre dem til en pris på jorda og alle mennesker vil forundret se hva som skjer i min menighet. Jeg lar det komme livsånde i de tørre bein og jeg sender bygningsmenn for å bygge min menighet og mitt tempel av levende steiner. Jeg vil i denne generasjon fullende mitt verk og sette krona på verket så alle skal se dens glans stråle og lyse. Mitt folk skal bli levende og gi liv til menneskene. Mitt folk skal bli legt og bringe legedom til verden. Jeg vil lære mitt folk hva forsoning er. Når de ydmyker seg og vender om fra sine eigne sektveier, da vil de kunne bringe forsoning i en verden av hat. Jeg vil samle mitt folk og det skal bare være ett folk, en hjord. Jeg vil være den eneste hyrde som leier mitt folk i de dager. Jeg vil herliggjøre meg i mitt folk, så alt kjøtt må være stille og alle mennesker se min frelse."

    Mens Herren talte· til meg, hørte jeg et veldig bråk. Det var som en stor storm og som et stort ras av stein som buldret ned et fjell. Når jeg ser meg rundt, ser jeg noe begynner å skje. Alle steder jeg hadde sett adskilte hauger av stein og bein blir det rabalder og bevegelse. Nå ser jeg tydelig hva ·det er som skjer. Jeg ser kristne, splittet i mange kirkesamfunn begynne å finne hverandre. De faller hverandre om halsen, de gråter, de ber om tilgivelse, de ler, de smiler, ja stråler av glede i en nyfunnet bror. De kommer nærmere hverandre enn før. De går inn i et djupt fellesskap, de gir seg sjøl til hverandre. Å, det er vidunderlig, det jeg ser! Alle steder kommer kristne sammen i enhet og samdrektighet, i små møter i hjemmene og store samlinger i offentlige lokal er, parker og torg. Jeg hører dem synge. Det er en vidunderlig sang, født i den Hellige Ånd. Det er en lovsang til Gud som har gjort dem som ingenting var til ett hellig folk av konger og prester. Jeg ser glede og kjærlighet stråle i ansiktene. De første ting har veket borte, alle kalles kristne, katolikker, lutheranere, metodister, baptister og pinsevenner er ikke mer. Splittelsen er legt, Guds folk er blitt forsonet, de er blitt ett.

    Det forunderlige skjer at når beina nærmer seg hverandre og stein føyes til stein, kommer de ikke alltid fra samme haug. De blir knyttet sammen der de bur og lever uansett hvor de tidligere har gatt, men de er fortsatt trufaste mot sine tidligere venner. Jeg ser kristne som før var lutheranere innordne seg en kristen som før var katolikk, og en som var pinsevenn får en lutheraner som hyrde i Herren. Jeg ser de kristne virkelig finne hverandre og bli knyttet sammen uansett bakgrunn. De underordner seg under hverandre og akter de andre høyere enn seg sjøl. På lokal basis ser jeg de kristne formes sammen til ett legeme. De er ett, de er en organisme. De fungerer sammen i full harmoni.

    Jeg løfter mine øyne. Jeg ser det samme skje over heile verden. Kristi legeme blir knyttet sammen og bygd opp. Det framstår menn, Guds menn, apostler, profeter, evangelister, byrder og lærere som· i ånd og kraft utfører sin tjeneste. De utruster de kristne til å tjene sine brødre, Kristi legeme blir bygd opp. De kristne når fram til enhet i trua på Guds Sønn. De blir modne kristne og får del i heile Kristi fylde. Den lokale menighet reiser seg, full av ånd og kraft. Menigheten er samlet, menigheten er en, men møtes mange steder til oppbyggelse, lovsang og tilbedelse. De kristne går nå sammen ut til verden og forkynner med frimodighet at Jesus Kristus er Herre! I hver by, på hvert sted ser jeg Kristi legeme nå fram til manns modenhet og reise seg i Guds kraft. Det blir en svært stor hær som ' står klar til å erobre verden tilbake til Gud. De venter bare på ordre fra Kongenes Konge for å gå til det siste slag, gjøre ende på alt opprør og gjenopprette fred og ro, orden og harmoni på jord hvor Guds Rike er ved å bryte fram i kraft og stor herlighet.

    Ei forklaring om bakgrunnen for synet:

    Dette var noko eg opplevde då eg arbeida på Condeep – Statfjord A – plattforma i Gandsfjorden i Jåttåvågen ved Stavanger. Eg fekk først jobb som jernbindar i  Norwegian Contractors, så transportarbeidar og kranførar i Aker Norsco. Eg kom rett frå Sarons Dal og overgangen var stor. Den bitre pinsestriden på den tida gjorde meg djupt såra og vonbroten. Johannes 17 og Esekiel 37 var svært levande for meg i dei dagane og eg ropte til Gud at han måtte gripa inn. Ein kveld då eg stod mellom dei tre store leggane, eller skafta som me sa, på Condeep kom, Den Heilage Ande over meg og eg opplevde det eg her har skrive. Dette draumesynet er innledninga til boka "Et erobrende fellesskap" som vart utgjeven i 1981 då me starta Kristent Fellesskap der me budde. 

    Dette draumesynet og andre profetord eg fekk på den tida, er nokre av grunnane til at me har flytta til Jæren, og no bur på Randaberg.  Me ønskjer å vera med på det Gud gjer og sjå profetorda gå i oppfylling. Derfor var det sterkt då ein god bror ringde meg for kort tid sidan og inviterte oss til å kom til eit husmøte. Han og kona hadde nyleg lese dette draumesynet som eg fekk for 45 år sidan og blitt sterkt grepne av det. Då vart eg rørt og oppmuntra. Dette kunne ikkje vera tilfeldig. No har me vore saman med dei og vennene deira, som alle lengter etter fornying og einskap blant dei kristne på Jæren, Rogaland, ja i heile landet og i verden. Derfor vil eg dela dette på bloggen min, så mange fleire kan bli grepne og gå i bønn om at Herren må fullføra sitt gode verk mellom alle dei som trur på ham. For Herren fullfører alle ting etter sin plan og vilje jamvel om vi ofte tek feil i tidsaspektet.

    Tekst: Erling Thu

  • Han styrkte forsamlingane

    Dette uttrykket finn me i Apgj 15,41. Det er ei oppsummering av apostelen Paulus si andre misjonsreise, då han vart sendt ut i lag med profeten Silas. I The Passion Translation heiter det at på kvar plass dei gjekk til, så forlet dei forsamlinga sterkare og meir oppmuntra enn ho var før dei kom. Eg trur at dette er eit normalt resultat når apostlar og profetar reiser saman til dei nystarta kristne forsamlingane. Apostlar og profetar er åndelege bygningsmenn. Dei styrkjer og byggjer opp både personar og forsamlingar. Då dei reiste frå ei forsamling la dei att noko verdifullt etter seg. Forsamlingane var sterkare og ved betre mot då dei reiste enn då dei kom.

    Paulus er jo veldig klar på at dette er målet med alle kristne samlingar: oppbygging, "lat alt tena til oppbygging!" (1 Kor 14,26). Alle nådegåver er meint å tena til det gode (1 Kor 12,7). Det som taler profetisk, taler til oppbygging, formaning og trøyst (1 Kor 14,3). Den som taler profetisk byggjer opp og styrkjer det kristne fellesskapet. Tungetale i eit offentleg møte må tydast så forsamlinga kan bli oppbygd (1 Kor 14,5). Personleg oppbygging er ikkje nok. Alt me gjer, når me er samla, må vera til nytte og oppmuntring for dei andre.

    Oppbygging og oppmuntring heng saman. Å styrkja forsamlingar er å byggja opp og oppmuntra folka som er samla. Å styrkja folk er å setja mot i dei til å gjera Guds vilje og gå på Guds veg. Det var det apostlane og profetane gjorde då dei reiste saman. Me treng desse folka i dag også. Me treng at dei reiser i lag og besøkjer forsamlingane for å styrkja dei og setja mot i dei. Når dei gjer det frigjer dei eit dynamisk liv som fører til vokster og framgang for Guds rike.

     

  • Å forsvara ein bror

    Paulus hadde store vanskar med å bli godteken i forsamlinga. Då han prøvde å koma inn blant læresveinane, var dei redde for han og tok ikkje imot han. Fortida hans gjorde at mange ikkje hadde tillit til han. Dei rekna han som farleg og ville ikkje sleppa inn i det kristne fellesskapet.

    (more…)

  • Gud arbeider ofte bak vår rygg

    Det var min gode venn Bjørn Olav Hansen som brukte uttrykket i tittelen på dette innlegget. Han underviste på den Nasjonale Bønnesamlinga på Grimerud i februar. Ha sa at ofte arbeider Gud meir bak ryggen vår enn framfor auga våre. Denne sanninga gjorde meg godt. Eg gøymde denne setninga i hjartet mitt og har grunda på dette i det siste. To hendingar har vist meg sanninga i desse orda.

    For nokre dagar sidan var me på ei leiarsamling på Brandøy i Sunnhordland. Der fortalde Bjørn meg at han hadde møtt ein Guds tenar for ei tid tilbake som fortalde at han hadde møtt Solveig og meg på ei ferje. På den korte ferjereisa hadde me talt Guds ord inn i livet hans. "Livet mitt fekk ei ny retning. Dei orda dei talte til meg, gav meg eit heilt nytt liv." Eg tykte at det var store ord å bruka. Då me fekk vita namnet på denne mannen, kunne eg ikkje ein gong minnast at me hadde talt Guds ord til han. Tenk så stort! Nokre få ord på ei ferjereise hjelpte denne kristne broren inn i ei fruktbar teneste.

    I går fekk eg ei anna oppmuntrande melding. Denne meldinga kom frå Hårek, som eg reiste og forkynte evangeliet saman med på sekstitalet. Han bur no i Sverige, men fekk ein telefon frå Noreg. Ein mann spurde om han var den Hårek som var på Sunndalsøra i 1963-64. Då Hårek stadfesta det, sa han at han hadde vore på eit møte, men kom for seint til bussen då han skulle heim til Øksendal ca 1-2 mil frå møtestaden. Då hadde Hårek og eg køyrt han heim. Dette gjorde eit slikt inntrykk på han at han vart ein kristen og er med i ei pinseforsamling. Hårek vart jo sjølvsagt glad for å høyra dette vitnemål og skreiv til meg for å dela denne oppmuntrande hendinga.

    Eg vart nok ikkje mindre glad enn Hårek for å høyra dette. Eg hadde fått far til å seia opp ei livsforsikring han hadde teikna på meg som liten gutt. Sidan eg trudde at Jesu gjenkomst stod like for døra, såg eg inga verdi i ei livsforsikring. Gud skulle sørgja for oss og tida var kort. Eg brukte pengane frå livsforsikringa til å kjøpa ein VW varevogn på avbetaling. Det høyrer med til historia at Solveig, som då hadde ein lærarjobb, og tente meir på ein månad enn eg gjorde på eit heilt år, støtta meg økonomisk med 50 kr månaden. (Ho seier det var ei god investering).

    Eg sette opp ein stor høgtalar på taket og fekk ordna med ein omformar slik at eg kunne bruka det gamle Tandberg lydbandapparatet til å spela kristen musikk og innby folk til møta våre. Me fekk be med folk til frelse, men resultata var ikkje dei heilt store. Difor vart eg varm om hjartet då eg fekk denne oppmuntrande helsinga frå min gode venn Hårek. Det var sanneleg verdt å seia opp ei livsforsikring, når bilen eg kjøpte kunne verta brukt til å nå menneske med evangeliet. Forkynninga på møtet overtydde ikkje denne mannen, men ei velgjerning, ein liten biltur førte til at han tok imot Jesus! Alt skjedde bak ryggen min!  Det gjekk meir enn 50 år før fekk eg vita om det. Ære til Gud!