Category: Husforsamling

  • Ei misjonsreise til Fosen

    Det er noko underleg og vakkert med måten Gud fører livet på. For oss kjennest denne reisa som å gå inn i ein sirkel som no blir slutta. Då eg, Erling, var 19 år gammal og nettopp ferdig på bibelskule hausten 1962, drog eg saman med Samuel Gjertsen til Fosen. Eg visste lite om livet, men eg visste at eg var kalla til å forkynna evangeliet. Dei karrige kystbygdene, øyane og dei små grendene vart mitt første misjonsfelt, og eg var der i om lag eit halvt år. No, nesten sekstifire år seinare, reiste vi tilbake, men denne gongen saman, eg og Solveig. Vi kjenner begge at dette ikkje berre var ei reise, men eit oppdrag Gud sjølv hadde gitt oss.

    Vi starta frå Trondheim, etter nokre rike dagar i fellesskap med truande venner på pinsekonferansen. Det var varme møte, gode samtalar og ei kjensle av at Gud alt var i ferd med å førebu noko. Vi hadde også den store gleda å få litt tid saman med Sara, barnebarnet vårt, Håkon, mannen hennar og Ellinor, oldebarnet vårt. Det var også sterkt å få vere saman med sonen vår, Karl Enok, før vi tok farvel og reiste vidare. 

    Då vi køyrde mot Åfjord og tok ferja over Trondheimsfjorden, sat vi stille og bad. Vi hadde ingen detaljert plan for dagane som låg framfor oss. Det einaste vi visste, var at vi ville la Den Heilage Ande leia oss til dei rette stadene og til dei rette menneska.

    Vi var nett komne til hotellet då Peter ringde. Han inviterte oss heim til familien på middag neste dag og til å vera med på ei samling i huskyrkja deira. Vi takka med glede ja til dette og såg det som eit teikn på Guds velvilje mot oss. 

    Allereie første ettermiddag kjende vi ei sterk trong til å reise vidare til Roan. Eg hadde ikkje vore der på nesten 64 år, men noko drog meg tilbake. Før vi reiste frå Stavanger, hadde Solveig fått eit syn av eit hus, eit kvitt hus med tre rundt. Ho visste ikkje kvar det var, men ho bar det med seg i hjartet. Medan vi køyrde gjennom landskapet, sat ho stille og såg ut av vindauget, som om ho venta på eit indre ja. Så, heilt plutseleg, kom det: Ho peika og sa med sterk overtyding at dette var huset ho hadde sett. Eg såg det same huset og kjende att noko, men var ikkje heilt sikker. Då vi også fekk auge på eit bygg på andre sida av vegen som minna meg om eit gammalt bedehus, snudde eg bilen.

    Like etter møtte vi ein eldre mann som gjekk langs vegen med ein liten hund. Vi stoppa og tok kontakt, og han viste seg å vera både open og venleg. Då vi forklarte kvifor vi var der, stadfesta han det vi håpte på: Huset var det same som eg hadde budd i, og bygget over vegen hadde ein gong vore eit bedehus, men var no gjort om til bustadhus. Det var eit sterkt augeblikk for oss begge. Eg tok til å fortelja om ei oppleving eg aldri har gløymt, frå nettopp det bedehuset. Eg hadde fasta i fleire dagar og var heilt utsliten då eg skulle forkynna. Eg kjende at eg nesten svima av då eg reiste meg, men i det augeblikket kom Guds kraft over meg. All trøyttleik forsvann, og det var som om orda fløymde gjennom meg som ei elv. Etter møtet hadde ein eldre mann, Nikolai, sagt at han såg to englar stå ved sida av meg og halda meg oppe. Eg såg dei ikkje sjølv, men eg veit at eg vart styrkt. Den eldre mannen vi møtte no, vart tydeleg rørt då vi fortalde dette, og vi fekk vitna for han og velsigna han. For Solveig var det også ei djup stadfesting: synet ho hadde fått, stemde heilt nøyaktig.

    Peter og Marita tok imot oss med opne armar saman med dei tre flotte jentene deira. Dei gjorde skikkeleg stas på oss ved å servera ei fantastisk god elggryte. Elgen hadde han skote sjølv. Det gjekk ikkje lenge før folk tok til å koma saman i heimen. Det vart ein god flokk med både barn, ungdom og vaksne i god blanding. Det er alltid godt når heile Guds familie samlast på tvers av alder, kjønn og etnisitet.

    Det vart ei veldig god fellesskapssamling, med lovsong, vitnemål, open samtale om utfordringar og Guds ord for både store og små, og noko attåt. Alle som var der for første gong fekk forbønn og oppmuntringar, Solveig og eg vart inkludert i dette. Vi var svært oppmuntra då vi reiste tilbake til hotellet. Gud gjer noko nytt på Fosenhalvøya!

    Neste dag reiste vi til Bessaker. Då vi køyrde frå hotellet, regna det kraftig, men etter ei god stund i bøn kjende vi fred. Då vi nærma oss målet, letta vêret, som om det opna seg for oss. Eg prøvde å kjenna att staden frå tida eg var der, men alt verka framandt. Vi fann ikkje bedehuset, og eg kjende meg eit augeblikk rådvill. Ved hamna såg vi ei lang trapp som førte opp eit fjell. Vi bestemte oss for å gå opp, i håp om å få oversikt. Det vart 500 bratte steg, og det var ikkje utan kamp, men også Solveig gjekk heile vegen. Utsikta var vakker, men det var ikkje der svaret låg. På vegen ned møtte vi to unge jenter, og vi kom i samtale. Då dei nemnde ei kyrkje som heitte «3:16», spurde eg om dei visste kva det tyda. Dei visste det ikkje, og slik fekk vi høve til å dela evangeliet frå Johannes 3,16. Vi kjende begge at dette var eit svar på bøna vår den morgonen.

    Lenger nede i trappa møtte vi eit par som var på tur med barnebarnet sitt. Han hadde røter i Bessaker og kunne gje oss mange nyttige opplysningar. Solveig fekk ein god samtale med kona medan er snakka med mannen. Begge var veldig venlege og opne. Eg fekk adressa og skal senda dei nokre bøker.

    Gjennom dagen møtte vi fleire menneske. Nokre korte samtalar, andre litt lengre. Eit møte gjorde særleg inntrykk på oss. Medan vi sat ved hamna, såg eg ein mann som gjekk med stokk. Eg kjende det straks att: På førehand hadde eg opplevd at Gud la det på hjartet mitt at eg skulle møte ein mann med stokk og gi han ei helsing. Eg reiste meg og gjekk bort til han. Det viste seg at han og kona var frå Tyskland, og vi hadde vanskeleg for å forstå kvarandre. Då måtte eg ropa på Solveig, for ho er god i tysk. Ho kom og fekk forklart bakgrunn og til at eg tok kontakt. Til slutt klarte eg å formidla ein enkelt bodskap på tysk: «Gott liebt dich.» Det var ikkje mange ord, men det var det som var gitt meg i den augeblinken. Dei smilte, og eg kjende ei stille glede over å få vera lydig i det små.

    Tysdagen var heilt open og vi visste vi ikkje heilt kva vi skulle gjera, men vi hadde fått ein avtale om å treffa Roald, ein eldre kristen med god kunnskap om den åndelege stoda i området. Før vi fekk møtt han, fekk eg ein telefon frå ein forretningsmann som ville treffa meg. Etter ein kort samtale i butikken inviterte han oss til eit måltid på kvelden. Det takka eg med glede ja til. 

    Vi fekk så ein god samtale med Roald. Samtalen viste det som alt hadde vorte tydeleg for oss, at den åndelege situasjonen i området er vanskeleg. Gjennom samtalar med lokale folk og praten med Roald, fekk vi stadfesta at mange bedehus og kyrkjer er lagde ned, og at truande i stor grad har flytta bort. Nokre stader finst det knapt levande kristne att. Dette gjorde inntrykk på oss og la ei bør på hjarta våre. Samstundes opplevde vi noko anna: menneska vi møtte, var opne, venlege og lyttande. Det var som om det låg ei stille lengt i dei, utan at dei sjølve heilt kunne setje ord på ho.

    Gjennom Roald fekk vi høyra om Stokkøya, der det framleis finst ei levande Baptistkyrkje. Det var den einaste frikyrkja på heile Fosenkysten som ikkje var nedlagt, sa han. Difor følte av at vi skulle reisa dit. På vegen tok eg kontakt med Rune, ein forkynnar som hadde røter der. Han fortalde oss ei sterk historie om ei vekkjingsrørsle på 1930-talet, då rundt hundre menneske vart frelste og døypte i eit samfunn på berre seks hundre. Nesten kvar familie vart rørt av det som skjedde den gongen. I dag er det færre att, og mange er eldre, men dei held fram med å be om ei ny vekkjing. Då vi kom til øya, fekk vi også der høve til å snakka med folk, mellom anna i den lokale butikken. Samtalane var enkle, men opne, og vi kjende at Gud framleis arbeider i det stille, men han er verkeleg i arbeid.

    Då kvelden kom fekk vi eit godt måltid og god prat med det gode ekteparet som inviterte oss tidleg på morgonen. Vi var svært takksame for å få vera gjestar i den flotte heimen deira. Dei vart ei stadfesting på at folket her er veldig gjestfrie og venlege. 

    No er dagane våre på Fosen over, men vi opplever ikkje at dette er ein avslutning. Tvert imot kjenner vi at dette berre er starten på noko som skal halda fram. Vi reiser heim med namn, telefonnummer og nye relasjonar, men mest av alt med ei djup overtyding om at Guds ord ikkje vender tomt attende. Vi har fått gå i ferdiglagde gjerningar, møte menneske Gud alt hadde førebudd, og så små frø som vi trur han sjølv vil la veksa. Hjarta våre er fulle av takk og av forventning. Gud har vore trufast før, han er trufast no, og vi trur at han igjen vil røra ved menneska langs kysten av Fosen. 

    Hausten er stor, grøda er klar til å haustast inn, men arbeidarane er få. Vi ber om at Herren må senda ut mange arbeidarar, ikkje berre til Fosen, men til dei mange små bygdesamfunna i landet vårt som treng ei ny gjestingstid frå Herren.

  • BLI KVITT DET GAMLE LIVET

    Døpt i vann og Ånd

    Omvendelse og tro er starten på et helt nytt liv. Derfor har Jesus gitt oss dåp i vann—der vi legger av «den gamle drakta»—og dåp i Den hellige ånd—der vi får en levende kilde på innsiden. Jesus binder disse erfaringene sammen: «Meg er gitt all makt … gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem … og lærer dem å holde alt jeg har befalt» (Matt 28,18–20). «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst» (Mark 16,16). «Ta imot Den hellige ånd» (Joh 20,22). «Dere skal … døpes med Den hellige ånd» (Apg 1,5).

    I Det nye testamente hører tro, dåp i vann og Åndens fylde naturlig sammen: «De som tok imot ordet, ble døpt» (Apg 2,41). «Mange … kom til tro og ble døpt» (Apg 18,8). «Fikk dere Den hellige ånd da dere kom til tro?» (Apg 19,2). Da de lot seg døpe, «kom Den hellige ånd over dem» (Apg 19,5–6).

    Hva er dåp i vann?

    Ordet «døpe» betyr å dyppe/dukke under. NT beskriver dåp med full neddykking—derfor trengtes «mye vann», og både døper og den som ble døpt «steg ned i vannet … og steg opp av vannet» (Apg 8,38–39; Joh 3,23). Bildet er sterkt: som når tøy farges ved å senkes helt i fargebadet, preger Kristus oss når vi døpes.

    Hvem kan bli døpt?

    De som vender om og tror på Jesus. Alder og kjønn er uten betydning; kriteriet er personlig tro og bekjennelse: «Hvis du tror av hele hjertet … ‘Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn’»—så ble han døpt (Apg 8,36–38). «Vend om og la dere døpe … og dere skal få Den hellige ånds gave» (Apg 2,38). «La deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn» (Apg 22,16). Når hele «hus» ble døpt, hadde de først hørt evangeliet og tatt imot i tro (Apg 16,30–34; 18,8).

    Døpt som spedbarn? NT knytter dåp til personlig tro. Mange som ble døpt som små, velger derfor med god samvittighet å la seg døpe på egen bekjennelse når de kommer til tro (jf. Apg 8,36–38; 22,16). Samtidig kan du takke Gud for troens arv du har fått.

    Hva skjer i dåpen?

    1) Dåpen hører med når vi tar imot frelsen.
     Jesus knytter frelse til tro og dåp (Mark 16,16). På pinsedag lød svaret: vend om, bli døpt, ta imot Åndens gave (Apg 2,38). Peter bruker Noah som bilde: «Dåpen … frelser dere»—Gud løfter oss opp gjennom dommens vann (1 Pet 3,20–21a). Paulus peker på utgangen fra Egypt og gjennom Rødehavet: blodet frir fra slaveriet; vannet setter endelig strek (1 Kor 10,1–11).

    2) Du blir renset når du påkaller Herrens navn.
     Blodet renser ved tro; dåpen synliggjør og forsegler den indre renselsen: «La deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn» (Apg 22,16; jf. 1 Kor 6,11; Hebr 10,22; Ef 5,25–26).

    3) Du begraver det gamle og reiser til et nytt liv.
     Dåpen er begravelse og oppstandelse: vi døpes «til hans død» og «reises opp … for at vi skal leve det nye livet» (Rom 6,3–4). Derfor kan vi daglig regne oss døde for synden, men levende for Gud (Rom 6,11).

    4) Du får en ny identitet i Kristus.
     I dåpen kler vi oss i Kristus—det nye mennesket som fornyes i skaperens bilde (Gal 3,27; Kol 3,10; jf. Ef 4,22–24). Herfra lever vi ikke lenger «jeg i sentrum», men «Kristus i meg» (Gal 2,20).

    5) Du føyes inn i Guds folk.
     Tro og dåp gjør oss til del av menigheten—et åndelig hjem (Apg 2,41; 2,47). Dåpen er offentlig innvielse til Jesus og hans kropp.

    6) Du innvier deg til disippelskap.
     Dåpen står i misjonsbefalingen: døpe og lære å holde alt Jesus har befalt—med løftet om nærvær alle dager (Matt 28,18–20). Det kristne livet er livslang læring.

    7) Du bekrefter din lydighet mot din nye Herre.
     Dåpen er «en god samvittighets bekjennelse til Gud» (1 Pet 3,21). Å ta imot ordet og la seg døpe er å gi Gud rett (jf. Luk 7,29–30).

    Før–under–etter dåpen (praktisk)

    Før: Samtale, undervisning, personlig bekjennelse (Rom 10,9–10).
     Under: Neddykking «i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn» (Matt 28,19), gjerne med kort vitnesbyrd.
     Etter: Forbønn om Åndens fylde (Apg 8,15–17; 19,6), innlemming i fellesskapet (Apg 2,41.47), paktmåltid og nye rytmer i ord og bønn.

    Å være en ny skapning

    «Ingen kan se Guds rike uten å bli født på ny … født av vann og Ånd» (Joh 3,3.5). Den nye fødsel gir ny natur og ny start. «Han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham» (2 Kor 5,15). «Er noen i Kristus, er han en ny skapning … alt er blitt nytt» (2 Kor 5,17). Gud «gjorde ham som ikke visste av synd, til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21).

    Dermed: «Ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus»; Åndens lov har gjort oss fri (Rom 8,1–2). Hvem kan anklage når Gud frikjenner? Kristus døde, stod opp og går i forbønn (Rom 8,33–34). Resultatet er frimodighet inn for Gud (Ef 3,12; Hebr 10,19–22).

    Bli fylt av den nye livskraften

    For å leve kristenlivet trenger vi Den hellige ånd. Åndsdåpen hører med i «frelsespakken» (Apg 2,38). Johannes: «Han skal døpe dere med Hellig ånd og ild» (Matt 3,11). Jesus ba disiplene vente på Ånden: «Dere skal … døpes med Den hellige ånd … få kraft fra det høye» (Apg 1,5.8). Peter sier at dette er oppfyllelse av løftet: Gud utøser sin Ånd over alle (Apg 2,16–18), og løftet gjelder alle som Herren kaller (Apg 2,39).

    Slik opplevde de første det:

    • Pinsedag: «Alle ble fylt … og begynte å tale i andre tungemål» (Apg 2,4).
    • Kornelius’ hus: «Den hellige ånd kom over dem … den samme gave» (Apg 10,44–47; 11,15–17).
    • Korint: «Med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme … vi fikk alle én Ånd å drikke» (1 Kor 12,13).
    • Samaria: De nydøpte fikk Ånden ved forbønn og håndspåleggelse (Apg 8,15–17).
    • Efesos: Håndspåleggelse, tungemål og profeti (Apg 19,6).

    Åndsdåpen beskrives som løftet fra Faderen, å bli fylt, Ånden utøses/kommer over, vi tar imot/drikker, gaver begynner å virke—ofte med tungetale og profeti.

    Ta imot Den hellige ånds gave

    Jesus gjør det enkelt: «Den som tørster, kom til meg og drikk … fra hans indre skal det renne strømmer av levende vann»—dette sa han om Ånden (Joh 7,37–39).

    Slik tar du imot:

    1. Tørst. Be om mer.
    2. Kom og be. «Faderen skal gi Den hellige ånd til dem som ber ham» (Luk 11,13).
    3. Drikk—ta imot i tro. «Tro at dere har fått det» (Mark 11,24). «Vi fikk alle én Ånd å drikke» (1 Kor 12,13).
    4. La noen legge hendene på deg. Da «kom Den hellige ånd over dem» (Apg 19,6).

    Når Ånden fyller deg, merker du ofte at lovsangen flyter. Han kan gi deg et nytt bønnespråk—tunger—der du taler «hemmeligheter ved Ånden» (1 Kor 14,2). La det flyte, og takk.

    Din personlige hjelper i hverdagen

    Den hellige ånd …

    • Veileder til sannhet. Åpner Skriften og herliggjør Jesus (Joh 16,13–14).
    • Gir frimodighet til å vitne. «Dere skal få kraft … og være mine vitner» (Apg 1,8).
    • Hjelper i bønn. Når vi ikke vet hva vi skal be, går Ånden i forbønn (Rom 8,26–27); den som taler i tunger oppbygger seg selv (1 Kor 14,4).
    • Deler ut gaver. Visdom, kunnskap, tro, helbredelser, kraftgjerninger, profeti, bedømmelse, tunger, tydning—til «gagn for alle» (1 Kor 12,7–11).
    • Leder steg for steg. Som da Filip ble ledet til hoffmannen og døpte ham (Apg 8,26–39).
    • Tenne iveren. Åndens ild renser og gjør oss nidkjære.

    Bli stadig fylt

    Åndsdåpen er inngangen til et liv i fylde. «Bli fylt av Ånden» (Ef 5,18). «Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn» (Rom 8,14). Da vokser Åndens frukt i oss: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet, ydmykhet og selvbeherskelse (Gal 5,22–23).

    En enkel daglig bønn:
     «Herre Jesus, jeg tilhører deg. Fyll meg på nytt med Den hellige ånd. Led meg i dag. La ordet ditt bo rikelig i meg, og la frukten din vokse fram i livet mitt. Amen.»

    VERKTØY: LEGG AV DET GAMLE – TA PÅ DET NYE 

    Personlig

    1. Dåpssjekk: Les Rom 6,3–11. Svar skriftlig: Hva begraver jeg? Hva reiser jeg meg til?
    2. Identitetsbytte: «Jeg er i Kristus—ingen fordømmelse (Rom 8,1). Jeg er kledd i Kristus (Gal 3,27).»
    3. Åndens fylde: Les Luk 11,13 + Joh 7,37–39. Be konkret: «Fyll meg, Hellige Ånd,» og gi rom for lovsang—gjerne i tunger.

    Smågruppe / familie

    • Vitnesbyrd-kjede: Alle deler i 2 minutter: Min før/etter-historie (Apg 22,16 som vendepunkt).
    • Håndspåleggelse for fylde: Be Apg 1,8; 19,6 over hverandre.
    • Lesepraksis: Markér i Kol 3,1–17 alt som skal av og alt som skal . Lag to konkrete «bytter» for uken.

    Menighet / tjeneste

    • Dåpssøndag: Forkynn Rom 6,3–4. Invitasjon til dåpsundervisning; sett datoer.
    • Åndskveld: Kort undervisning (15 min) + enkel forbønnslinje: tørst → be → ta imot → håndspåleggelse.
    • Oppfølgingssti (30 dager): 1) Daglig leseplan (Joh 1–7). 2) Tjenestepraksis: én konkret kjærlighetshandling per uke. 3) Søndagsforpliktelse + smågruppe.

    90-sekunders plan ved gammel fristelse

    1. Stans: «Jeg er død for synden» (Rom 6,11).
    2. Bytt blikk: Be Rom 8,1 høyt.
    3. Ta et nytt valg: «Ånden leder meg» (Rom 8,14).
    4. Send en melding: Del valget ditt med en medvandrer (Jak 5,16).

    FYNDORD

    Dåpen begraver det du ikke lenger er; Ånden tenner livet du er skapt til å leve.

    BØNN

    Far, takk for Jesus—mitt liv, min rettferdighet og min frihet.
     Takk for dåpen: at det gamle er begravet, og at jeg reises med Kristus til et nytt liv.
     Hellige Ånd, fyll meg på nytt. Led meg, lær meg, styrk meg.
     La Åndens frukt vokse i meg, og la dine gaver tjene andre.
     Gi meg kraft til å si nei til det gamle og ja til din vilje—i Jesu navn. Amen.

  • TRO PÅ EVANGELIET

    Evangeliet – Guds gode nyheter i korset

    Kjerneordet for disipler er tro. Kristen tro er ikke selv-suggesjon eller teknikk, men tillit til et budskap: evangeliet. «Tiden er kommet. Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!» (Mark 1,15). Vi tror fordi evangeliet åpenbarer hvem Gud er. «Ingen har noen gang sett Gud. Men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er» (Joh 1,18).

    Evangelium betyr «godt nytt». Jesu forkynnelse kalles «evangeliet om Guds rike»: godt nytt om at Gud regjerer, handler og frelser. Profetene varslet en tid da rettferdighet, fred og utfrielse skulle komme gjennom den lovede kongen, Messias. Derfor er evangeliet uløselig knyttet til det Gud har gjort for oss i Jesus Kristus.

    Johannes Døperen ryddet vei. Da han så Jesus, sa han: «Se, Guds lam som bærer verdens synd!» (Matt 11,7–14; Joh 1,29). Ordene peker både tilbake til påskelammet og fram mot han som «bar våre sykdommer … ble såret for våre overtredelser … ved hans sår har vi fått legedom» (Jes 53,4–6), han som gav sitt liv «til soning» og skulle «gjøre de mange rettferdige» (Jes 53,10–11).

    Ordet om korset

    Jesus er Guds lam som tar bort verdens synd. Det skjer på Golgata. Jesu kors var ikke et uhell; det var Guds plan som profetene hadde forkynt (Apg 3,18). «Ordet om korset» er dårskap for noen, men for dem som blir frelst er det Guds kraft og Guds visdom (1 Kor 1,18.23–24).

    Nedenfor får du korte, konsise vinkler fra Skriften: hvorfor Jesus døde – og hva korset utrettet. Les langsomt; la ordene synke.

    Hvorfor døde Jesus?

    a) Jesus døde for oss.
     «Da vi ennå var svake, døde Kristus … for ugudelige» (Rom 5,6).
     «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss da vi ennå var syndere» (Rom 5,8).

    b) Jesus døde for å føre oss til Gud.
     «Den rettferdige led for urettferdige for å føre dere fram til Gud» (1 Pet 3,18).

    c) Jesus døde for våre synder.
     «Kristus døde for våre synder etter skriftene» (1 Kor 15,3).
     Han «strøk ut gjeldsbrevet … og naglet det til korset» (Kol 2,14).
     Han «utslettet synden ved sitt offer» (Hebr 9,26) – «bar fram ett offer … for alltid» (Hebr 10,12).
     «Det er fullbrakt» (Joh 19,30).

    d) Jesus døde vår død.
     Han som ikke kjente synd, «ble gjort tilsynd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Kor 5,21).
     Syndens lønn er døden (Rom 6,23); «vår skyld lot Herren ramme ham» (Jes 53,6).
     Jesus gav livet frivillig: «Jeg har makt til å gi det og makt til å ta det igjen» (Joh 10,18).
     Til slutt: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd» (Luk 23,46).

    Hva utrettet korset?

    a) Soning – han bar vreden og gav oss fred.
     Gud stilte Jesus fram som «sonoffer ved hans blod» (Rom 3,25).
     «Han er soningen for våre synder … ja, for hele verden» (1 Joh 2,1–2; 4,10).

    b) Forløsning – han kjøpte oss fri.
     Menneskesønnen «kom for å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Mark 10,45).
     «I ham har vi forløsningen ved hans blod, tilgivelse for syndene» (Ef 1,7).
     Han «kjøpte oss fri fra lovens forbannelse» (Gal 3,13) – ikke med sølv og gull, men «med Kristi dyrebare blod» (1 Pet 1,18–19) – for å «fri oss ut … og rense oss» til et folk som er iverfullt i gode gjerninger (Tit 2,14).

    c) Rettferdiggjørelse – vi frikjennes og står rettferdige
     «Erklært rettferdige av hans nåde» (Rom 3,24).
     Jesus «ble overgitt for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige» (Rom 4,25).
     Derfor «er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom 8,1).
     Rettferdighet gis ved tro, ikke ved lovgjerninger (Gal 2,16).

    d) Forsoning – fiendskap blir til fred.
     «Da vi var fiender, ble vi forsonet med Gud ved hans Sønns død» (Rom 5,10).
     «Rettferdiggjort ved tro, har vi fred med Gud» (Rom 5,1).
     Ved korset rev han ned «fiendskapets gjerde» og skapte ett nytt menneske (Ef 2,13–16); Gud «forsonte alle ting med seg selv … ved hans blod på korset» (Kol 1,19–20).
     Nå har vi fått «forsoningens tjeneste … La dere forsone med Gud!» (2 Kor 5,18–20).

    Å tro evangeliet er å ta imot Jesus som Herre

    Omvendelse er å vende seg fra synd til Gud – og tro på Jesus (Apg 20,21). Tro er mer enn å holde noe for sant; det er å søke Gud og bygge livet på hans ord: «Uten tro er det umulig å behage Gud … han lønner dem som søker ham» (Hebr 11,6). Evangeliet er for syndere – «blant dem er jeg den største» (1 Tim 1,15). Frelsens vei er klar: «Bekjenn med din munn at Jesus er Herre, og tro i ditt hjerte at Gud reiste ham opp fra de døde, så skal du bli frelst» (Rom 10,9–10). Å ta imot Jesus er å få «rett til å bli Guds barn» (Joh 1,12). «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst» (Rom 10,12–13). Og Jesus sier: «Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg bekjenne for min Far i himmelen» (Matt 10,32–33).
    Slik starter livet med Gud – og slik fortsetter det: Vi tror Guds løfter, roper til ham i bønn og bekjenner troen med livet vårt. Bibelen bruker idrettsbilder: vi løper for å vinne, vi legger av oss alt som tynger, og vi fester blikket på Jesus (1 Kor 9,24–27; Hebr 12,1–3).

    Hverdagsbildet: Treneren, laget og spillereglene

    En ny trener.
    Å vende om er å gi Jesus treneransvaret. Han vet hva som må bort, og hva som må inn. Han former rytmen, øvelsene og posisjonen – og tar ansvar for utviklingen vår.

    Et nytt lag.
    Å bli kristen er å bytte lag. Vi lar oss «frelse fra denne vrange slekt» (Apg 2,40) og blir tatt inn i menigheten – Jesu vinnerlag – der vi trenes sammen.

    Nye spilleregler.
    I Jesu lag styrer kjærlighetens regel: «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre» (Joh 13,34); «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem» (Matt 7,12).

    Ny retning – nye mål.
    Med Jesus som trener får livet nytt sikte. Perspektivet løftes, kreftene fornyes, og målet er himmelsk.

    Troens livsstil – med Jesus som læremester

    Å tro er å stole på Gud og gjøre det han sier – i visshet om at han gjør det han lover. Jesus kjenner våre fristelser; han vant ved lydighet. Når vi følger ham, lærer vi å overlate saken vår til den rettferdige Gud og møte motgang med himmelsk ro.

    Troen gir seier.
    «Enhver som tror at Jesus er Kristus, er født av Gud … og det som har seiret over verden, er vår tro» (1 Joh 5,1–5). På korset «avvæpnet han maktene og myndighetene» og triumferte over dem (Kol 2,15). Derfor kan vi si med Paulus: Om Gud er for oss, hvem kan da være mot oss? Ingen anklage står seg; ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus (Rom 8,31–39).

    VERKTØY: TRO I PRAKSIS

    Personlig

    1. Daglig bekjennelse: «Jesus, du er Herre over …» (si konkrete områder). Les Rom 10,9–10 høyt.
    2. Korsfokus: Les sakte 1 Kor 1,18 og Rom 5,8. Svar med takk: Hva gjorde korset for meg i dag?
    3. Minivers du memorerer: Joh 1,12 eller Rom 8,1.

    Smågruppe / familie
    Høyrunde: Hvor har evangeliet vært gode nyheter for meg denne uken?
    Skriftdykk: Les Kol 2,13–15. Marker «strøk ut», «naglet», «avvæpnet». Be konkret om frihet der du trenger det.
    Nåde + sannhet: Øv en 2-minutters «mitt vitnesbyrd før/etter» (før–møtet med Jesus–etter).

    Menighet / tjeneste
    Evangelie-rytme i gudstjenesten: Kort «kors-øyeblikk» hver uke med ett vers + bønn.
    Alfa/nyskole: Planlegg 6 kvelder med fokus på Jesus, korset, tro, bønn, Bibel, menighet.
    Forsoningens tjeneste: Lag bønnepunkt-listen «Hvem ber jeg for?» – tre navn, be daglig (2 Kor 5,20).

    Når skyldfølelse slår inn (90-sek plan)

    1. Stans og si: «Det er fullbrakt» (Joh 19,30).
    2. Les høyt: Rom 8,1. Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Jesus Kristus.
    3. Bytt spor: Takk for Jesu blod (Ef 1,7).
    4. Gjør opp hvis noe er uoppgjort (1 Joh 1,9).

    FYNDORD

    Tro er å lene hele tyngden på Jesus – og la korset bære.

    BØNN

    Herre Jesus Kristus, jeg tror de gode nyhetene om deg.
     Takk for korset – for soning, forløsning, rettferdiggjørelse og forsoning.
     Jeg bekjenner deg som Herre. Skriv evangeliet dypere i hjertet mitt.
     Når anklagen kommer, la ditt ord være høyere: «Ingen fordømmelse i Kristus.»
     Gi meg frimodighet til å vitne, kjærlighet til å tjene og utholdenhet til å løpe løpet.
     Amen.

  • HELOMVENDING TIL EN NY LIVSSTIL

    Omvendelsen – startstreken og livsstilen

    Omvendelse er et gammelt kristent ord for starten på kristenlivet. For noen er omvendelsen veldig dramatisk med store omveltinger, men for andre er det en prosess som kan gå over lang tid. Omvendelse kan se svært ulikt ut. Personlig hadde jeg ingen dramatisk omvendelse da jeg sa ja til kallet om å følge Jesus. Jeg forsto heller hva det innebar. Men jeg måtte ta valget!

    Det har kommet dramatiske konsekvenser i ettertid for meg. For omvendelse er ikke en engangsopplevelse. Det en livsstil for resten av livet. Det er et spennende liv i endring.

    Omvendelsen er startskuddet for kristenlivet – og nøkkelen til å forstå hvordan en kristen lever videre. Uten ekte omvendelse, ingen varig forvandling. Bibelen kaller omvendelse en del av selve grunnvollen i kristen tro (Hebr 6,1). Som et hus hviler på en bærekraftig såle, hviler et kristent liv på en tydelig omvendelse. Et svakt fundament smuldrer; et sterkt fundament bærer.

    Å vende om betyr å ta oppgjør med synd og vende seg til Gud. Det er en ny måte å tenke på som gir ny oppførsel og ny livsstil. Kallet lyder: «Vend om … få dere et nytt hjerte og en ny ånd … Vend om og dere skal leve!» (Esek 18,30–32). I Tessalonika «vendte de om til Gud fra avgudene for å tjene den levende og sanne Gud» (1 Tess 1,9). Paulus forkynte at både jøder og folkeslag «må gjøre bot og vende om til Gud og gjøre gjerninger som svarer til omvendelsen» (Apg 26,20).

    Hvorfor omvendelse er nødvendig

    Hele menneskeslekten trenger den

    Siden Adam har synd og død preget mennesket (Rom 5,12). «Alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom 3,23). Jesus peker ikke først på en liste med ytre brudd; han går til kilden: hjertet. Begjær, tanker og holdninger avslører oss (Matt 5,28; 15,18–20).

    Summen av syndens kjerne:

    • Egen vilje over Guds vilje
    • Egeninteresse foran nestekjærlighet

    Stolthet og egoisme får oss til å tro at vi vet bedre enn Gud og er viktigere enn andre. Resultatet er skyld og avstand til Gud – en kløft vi ikke kan bygge over selv.

    Vanlige misforståelser

    • Å være født i et «kristent land» gjør ingen til kristen; like lite som å bli født i en garasje gjør deg til bil (Joh 1,13).
    • Ritualer kan ikke frelse (Gal 3,2–3).
    • Gode gjerninger kan ikke kjøpe oss fri; frelsen er av nåde (Ef 2,8–9).

    Hvem kan da bli frelst? «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud» (Luk 18,26–27). «Ingen kan se Guds rike uten å bli født på ny … det som er født av Ånden, er ånd» (Joh 3,3.6–7). Hvordan skjer det? «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn … for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Joh 3,16). Vi går inn i Guds rike ved å tro på Jesus – og ved å vende om.

    Et ærlig tilbakeblikk på det gamle livet

    Bibelen er realistisk om det som ikke hører Guds rike til: «utukt, umoral, avgudsdyrkelse, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, splittelse, misunnelse, drukkenskap og mer av samme slag» (Gal 5,19–21). Før Kristus var vi «døde i overtredelser og synder», styrt av tidsånden og av «herskeren i luftens rike», og lot oss lede av lystene (Ef 2,1–3). Syndens lønn er død (Rom 6,23) – men i evangeliet griper Gud inn, reiser oss opp med Kristus og gir oss nytt liv (Ef 2,4–6).

    Egenkartlegging – la Ordet lyse: Les 2 Tim 3,2–5. Be Den hellige ånd peke på det som skaper trøbbel hos deg: egoisme, pengekjærhet, skryt, arroganse, ulydighet, utakknemlighet, mangel på kjærlighet, uforsonlighet, sladder, mangel på selvbeherskelse, råhet, likegyldighet for det gode, svik, hissighet, innbilskhet, lystene høyere enn Gud, ytre gudsfrykt uten kraft. Hva må du ta oppgjør med nå?

    En enkel bønn om frihet: Herre Jesus Kristus, du kjenner meg. Du vet at jeg har strevd med … (si det konkret). Jeg bekjenner dette som synd og vender meg til deg. Jeg tror at du ved din død og oppstandelse har overvunnet synden, døden og djevelen. Tilgi meg. Bli Herre på disse områdene. Fyll meg med din Ånd og gi meg kraft til å leve nytt. Amen.

    Vær ærlig med en veileder/venn om det Gud peker på. Åpenhet gjør hjelp mulig.

    Å forlate det gamle riket – og gå inn i Guds

    Herren er «Gud for alle riker på jorden» (Jes 37,16). Hans rike står over alle kulturer og systemer; å sette vår kultur høyere enn Guds rike er avguderi (jfr. Jes 60,12). Skriften la alt under synd, for at løftet skulle gis ved tro på Kristus (Gal 3,22). I Kristus er vi Guds barn; vi har «kledd oss i Kristus» – forskjeller i status og bakgrunn mister sin makt (Gal 3,26–28). Vår borgerrett er i himmelen (Fil 3,20).

    Som borgere i Guds rike respekterer vi myndighetene (Rom 13,1–7; 1 Pet 2,13–17), men bryter lojaliteten til enhver livsstil som strider mot Guds vilje. I Guds rike er det Gud som bestemmer, og hans vilje er tydelig i Skriften.

    Fristelser – test av troskap

    Les: Luk 4,1–13.
     Å bli fristet er ikke synd. Jesus ble fristet – derfor vil vi også bli det. Etter dåpen og Åndens fylde ble han ledet i ørkenen og møtte djevelens tilbud om makt og herlighet (Luk 4,6). Kjernen i fristelsen var: Bytt troskap for kontroll og glans. Jesus sa nei – og tilba Faderen alene.

    Slik fristes vi også: til kontroll, anerkjennelse og bekvemmelighet på bekostning av lydighet. Spør ærlig: Hvilke verdier styrer meg? Har jeg båret med meg gamle prioriteringer inn i det nye livet? Omvendelse betyr å sette Guds rike først.

    Hvem har kontrollen?

    Les: Ef 2,1–10; Matt 10,32–39.
     Uten Kristus er ingen virkelig fri; vi tror vi styrer selv, men drives av krefter vi ikke ser (Ef 2,2–3). Selv Peter bøyde av for presset og fornektet Jesus. Slik kan også vi knebles av miljø, frykt og behovet for å passe inn.

    Jesus sier tydelig: «Hver den som bekjenner meg for menneskene, skal også jeg bekjenne for min Far i himmelen» (Matt 10,32). Frelsens vei er å tro i hjertet og bekjenne med munnen: «Jesus er Herre» (Rom 10,9–10). Motstand vil komme, men du er ikke alene. Jesus er med – og hans folk står rundt deg. Ta beslutningen: Jeg følger Jesus, åpent og tydelig. Bær frukt som svarer til omvendelsen (Apg 26,20).

    VERKTØY: LEV OMVENDELSEN I HVERDAGEN

    Personlig (denne uken):

    1. Be Sal 139,23–24 hver kveld: «Ransak meg, Gud …» Notér én konkret justering for neste dag.
    2. Skriv din bekjennelse: «Jesus er Herre over …» (navngi et konkret område). Les det høyt for Gud hver morgen.
    3. Memorér Rom 12,2: «La dere forvandle ved at sinnet fornyes …»

    Smågruppe / familie:

    • Del kort: Hvor opplevde du et “nei” til gammel livsstil/et “ja” til Jesus denne uken?
    • Les Luk 4,1–13. Identifiser fristelsesstrategier (brød/kraft/ære). Be for hverandre med håndspåleggelse om kraft til å si nei og ja.

    Menighet / tjeneste:

    • Lag «start-sti» for nye: 4 kvelder om omvendelse, tro, dåp, etterfølgelse.
    • Tilby forbønn og veiledning etter gudstjenesten: oppgjør – tilgivelse – ny start.

    Når fristelsen står i døra (60-sekundersplan):

    1. Stans (tre dype pust).
    2. Si høyt: «Det står skrevet …» (Matt 4,4) – bruk et vers du kan.
    3. Beveg deg fysisk bort fra triggeren.
    4. Ring/SMS en medvandrer: «Be for meg nå.»
    5. Takk Jesus for utgangen Gud alltid har (1 Kor 10,13).

    FYNDORD

    Omvendelse er ikke bare en sving – det er ei ny retning med ny fart.

    BØNN

    Far, takk for at du kaller meg hjem.
     Jesus, jeg bekjenner deg som Herre. Vend mitt hjerte helt mot deg.
     Hellig Ånd, vis meg det som må endres, og gi meg kraft til å gå i lyset.
     La mitt “nei” til synd bli tydelig, og mitt “ja” til Jesus bli daglig.
     Form meg til et menneske som bærer frukt som svarer til omvendelsen.
     Amen.

  • Eit smittande disippelliv

    Det viktigaste valet i livet mitt tok eg då eg var fjorten år gamal: eg valde å følgja Jesus Kristus. No har eg passert åtti, og eg har angra på mykje i livet, men aldri på det valet. Å vera disippel har ikkje alltid vore lett. Disippellivet kan vera både varmt og krevjande, fullt av medgang og motgang, oppturar og nedturar, oppmuntring og utfordringar på same tid. Eg har opplevd alt dette på kroppen. Nokre gonger har eg vore djupt fortvila, frustrert og på nippet til å gje opp. Men Jesus har aldri sleppt taket i meg. Han har aldri gjeve meg opp – ikkje ein gong dei gongene eg sjølv rota det skikkeleg til.

    Sjølv om eg har blitt gammal av år, brukar eg mykje tid saman med unge menneske. Dei spør ofte kva som er hemmelegheita bak at eg framleis er begeistra for Jesus, og korleis eg kan leva med forventing om at han skal gripe inn midt i kvardagen. «Korleis kan eg leva eit berekraftig disippelliv?» spør dei, og like ofte: «Korleis kan eg leva eit liv som verkeleg betyr noko?»

    I denne boka vil eg dela noko av det som har vore viktig for meg, og som har bore meg gjennom både kriser og gleder. Kallet eg møtte som fjortenåring var enkelt: «Følg meg,» sa Jesus. Eg byrja å følgja han utan å forstå heilt kva det innebar. I evangelia les vi at Jesus kalla tolv disiplar for at dei skulle vera saman med han, og for at han kunne senda dei ut for å forkynna, lækja dei sjuke og setja menneske fri frå vonde ånder. Det første kallet til å følgja Jesus og vera saman med han vart etter kvart eit kall til å bli menneskefiskarar – til å bli utrusta og myndiggjorde til å gjera hans gjerningar.

    Disippellivet mitt har vart i nærare sytti år. No ønskjer eg å gje noko av det eg har lært vidare til nye, unge generasjonar av Jesu disiplar. Denne boka er nyskriven, men ho byggjer på ei undervisning eg laga for om lag tjue år sidan. Undervisninga har sidan blitt omsett til mange språk og gjeve ut over heile verda. Ho har vist seg å vera berekraftig, men eg er framleis ein lærling som stadig får oppdaga meir av kva det betyr å følgja Jesus. Eit disippelliv har store perspektiv. Det handlar ikkje om raske løysingar, men om livslang læring – og det er nettopp det som gjer det spennande.

    Møtet med Mahesh

    For om lag tjuefem år sidan møtte eg Mahesh. Eg hugsar det framleis som om det var i går. Då eg såg han, vart eg fylt av ei djup kjensle av kjærleik og omsorg. Eg såg han inn i auga og sa: «Eg er glad i deg. Du er elska av Gud.» Han brast i gråt og fortalde at det var første gongen nokon hadde sagt dei orda til han. Det var som om noko løyste seg i hjartet hans. Han tok imot kjærleiken og vart ein brennande disippel. Sidan den dagen har han fortalt menneske om Guds kjærleik, uttrykt gjennom Jesus Kristus, som gjekk omkring, gjorde godt og lækte menneske frå alle slags sjukdomar.

    Ein dag vitna Mahesh for ein mann som heitte Anil, om Jesus – han som både kunne tilgje synd og lækja dei sjuke. Men Anil ville ikkje høyra. Han tilbad dei hinduistiske gudane sine og såg ikkje behovet for noko meir. Nokre månader seinare skjedde det noko dramatisk. Mora til Anil, som hadde diabetes, fekk koldbrann i begge føtene. Ho vart lagd inn på sjukehuset, og legane slo fast at begge beina måtte amputerast. Anil var fortvila. Ingen av gudane han bad til, hjelpte. Då mintest han det Mahesh hadde fortalt om Jesus.

    Han tok kontakt med Mahesh og sa: «Om din Jesus kan gjera mora mi frisk, då skal eg tru på han og bli ein disippel.» Same kveld tok Mahesh med seg ein ven og oppsøkte mora på sjukehuset. Det var i siste liten – morgonen etter var amputasjonen planlagt. Dei to la hendene på føtene hennar og bad ei enkel bøn: at koldbrannen måtte forsvinna, og at ho måtte bli heilt frisk, i Jesu namn. Deretter gjekk dei heim, utan å sjå nokon synleg forandring.

    Tidleg neste morgon kom Anil til sjukehuset for å vera hos mora før inngrepet. Til si store forundring oppdaga han at koldbrannen var borte, og at føtene hennar var heilt friske. Ho trong ingen amputasjon, og alt same dagen vart ho utskriven frå sjukehuset og reiste heim – frisk og levande. Eg har sjølv møtt både Anil og mora, og dei har begge bekrefta historia.

    Etter dette gav Anil livet sitt til Jesus og vart ein ivrig disippel. Han levde med eit enkelt, men sterkt prinsipp: «Når eg lærer noko nytt om Jesus, gjer eg alltid to ting: Eg praktiserer det, og eg deler det vidare. Det er slik lydig disippelskap ser ut.»

    Sju generasjonar

    Då eg vitja Jaipur i 2023, møtte eg Anil igjen. Han hadde med seg sju menneske som han stilte opp på rekkje framfor meg og sa: «Sjå – sju generasjonar av disiplar. Nikita trenar Varsha, Varsha trenar Lucky, Lucky trenar Prakash, Prakash trenar Siby, Siby trenar Ankita, og Ankita trenar Mohan.»

    Eg såg på dei og kjende ei stille glede. Framfor meg stod unge og eldre, menn og kvinner, og eg såg med eigne auge korleis evangeliet hadde gått vidare – frå menneske til menneske, frå hjarte til hjarte.

    Den yngste av dei, Mohan, hadde tidlegare vore trollmann. Han hadde levd av magi og mørke krefter, og folk kom til han for å få hjelp med problema sine. Men i heimen var det ingen fred. Han og kona krangla, og huset var fullt av uro.

    Ein dag kom Ankita, som budde i nabolaget, og fortalde dei om Jesus – han som kunne gje fred. Dei lengta etter ro og tok imot bodskapen. Ankita bad for dei, og dei opplevde å bli sette fri frå det som hadde bunde dei.

    Dette hende under pandemien. Mohan byrja straks å ringja slektningane sine – tre tusen kilometer unna – for å fortelja kva som hadde skjedd. Mange vart rørte av vitnemålet hans og kom til tru. I dag leier Mohan fleire små husmenigheter av nye disiplar, som han trenar opp til å forkynna evangeliet og gjera andre til disiplar. Alt dette skjer gjennom mobiltelefonen hans.

    Mohan er ikkje lenger trollmann. Han er disippel – ein del av den levande rørsla Jesus starta, ei rørsle som framleis spreier lys, fred og kjærleik frå menneske til menneske, frå hjarte til hjarte.

    Dette er ei føreløbig innleiing til ei ny bok som eg held på med: “Oppdrag Disippelliv”. Boka kjem dessverre til å vera på bokmål, men eg vil dela dette på nynorsk. Eg vil gjerne ha innspel og om du har lyst å lesa manus for å gje meg nyttige innspel i skriveprosessen, er det fint om du tek kontakt.

    Eg skulle ønskja at alle som les dette ville leggja inn ein kommentar, eit svar på dette spørsmålet: Når du har lese denne innleiinga, har du då fått lyst til å lesa boka og kvifor?

  • Et drømmesyn fra 1976

    Herrens hånd kom over meg og førte meg over heile jorda. Det var et sørgelig syn han viste meg. I by etter by, land etter land, så jeg Kristi legeme splittet og delt. Jeg så kiv og splid i Guds familie. Åndens tempel, Guds bolig, var ikke nådd langt mot sin fullendelse.

    Jeg så hauger av tempelstein mange steder i samme by. Plutselig så jeg det kunne være bein, det var hauger av tørre bein. Det var mengder av dem, mange adskilte hauger spredt omkring.

    Herren som lot meg se dette synet, sa til meg: "Menneskesønn, kan det bli noen forandring i det du ser? Vil mitt hus noensinne bli ferdig? Skal det bli liv i de tørre bein? Skal det bli et tempel av steinhaugene?"

    "Å, Herre, du er Menighetens Herre, du veit det. Du kan vel gjøre hva du vil. Å, Herre, Menighetens Herre, du er ditt legemes frelser, se i nåde til oss ditt folk. Vi har krenket deg. Vi har syndet mot deg. Vi har hindret ditt verk til framgang. Å, Herre, jeg kaster meg til jorda. Jeg vil ydmyke meg for deg. Jeg vil bekjenne mine misgjerninger. Jeg har også vært en del av splittelsen. Jeg har også vært med å rive ned ditt tempel og samle på stein i hauger. Å, Herre, se i nåde til meg, se i nåde til ditt folk. Gjør som pottemakeren, knus det mislykkede kar fullstendig og begynn. på nytt igjen. Lag et nytt kar. Begynn om igjen! Å, Herre, Menighetens Herre, er det ennå ikke ute med din langmodighet og miskunn, så se atter i nåde til ditt folk og la det komme tider med lindring og gjenreising for ditt arme folk som har vanæret deg blant folka."

    Da sa Herren til meg: Ennå en gang vil jeg reise meg i nidkjær het for mitt folk. Ennå en gang vil jeg være nådig mot mitt folk som jeg har kjøpt meg med mitt eige blod. Jeg vil hellige meg på dem. Jeg vil herliggjøre meg i dem. Jeg vil gjøre dem til en pris på jorda og alle mennesker vil forundret se hva som skjer i min menighet. Jeg lar det komme livsånde i de tørre bein og jeg sender bygningsmenn for å bygge min menighet og mitt tempel av levende steiner. Jeg vil i denne generasjon fullende mitt verk og sette krona på verket så alle skal se dens glans stråle og lyse. Mitt folk skal bli levende og gi liv til menneskene. Mitt folk skal bli legt og bringe legedom til verden. Jeg vil lære mitt folk hva forsoning er. Når de ydmyker seg og vender om fra sine eigne sektveier, da vil de kunne bringe forsoning i en verden av hat. Jeg vil samle mitt folk og det skal bare være ett folk, en hjord. Jeg vil være den eneste hyrde som leier mitt folk i de dager. Jeg vil herliggjøre meg i mitt folk, så alt kjøtt må være stille og alle mennesker se min frelse."

    Mens Herren talte· til meg, hørte jeg et veldig bråk. Det var som en stor storm og som et stort ras av stein som buldret ned et fjell. Når jeg ser meg rundt, ser jeg noe begynner å skje. Alle steder jeg hadde sett adskilte hauger av stein og bein blir det rabalder og bevegelse. Nå ser jeg tydelig hva ·det er som skjer. Jeg ser kristne, splittet i mange kirkesamfunn begynne å finne hverandre. De faller hverandre om halsen, de gråter, de ber om tilgivelse, de ler, de smiler, ja stråler av glede i en nyfunnet bror. De kommer nærmere hverandre enn før. De går inn i et djupt fellesskap, de gir seg sjøl til hverandre. Å, det er vidunderlig, det jeg ser! Alle steder kommer kristne sammen i enhet og samdrektighet, i små møter i hjemmene og store samlinger i offentlige lokal er, parker og torg. Jeg hører dem synge. Det er en vidunderlig sang, født i den Hellige Ånd. Det er en lovsang til Gud som har gjort dem som ingenting var til ett hellig folk av konger og prester. Jeg ser glede og kjærlighet stråle i ansiktene. De første ting har veket borte, alle kalles kristne, katolikker, lutheranere, metodister, baptister og pinsevenner er ikke mer. Splittelsen er legt, Guds folk er blitt forsonet, de er blitt ett.

    Det forunderlige skjer at når beina nærmer seg hverandre og stein føyes til stein, kommer de ikke alltid fra samme haug. De blir knyttet sammen der de bur og lever uansett hvor de tidligere har gatt, men de er fortsatt trufaste mot sine tidligere venner. Jeg ser kristne som før var lutheranere innordne seg en kristen som før var katolikk, og en som var pinsevenn får en lutheraner som hyrde i Herren. Jeg ser de kristne virkelig finne hverandre og bli knyttet sammen uansett bakgrunn. De underordner seg under hverandre og akter de andre høyere enn seg sjøl. På lokal basis ser jeg de kristne formes sammen til ett legeme. De er ett, de er en organisme. De fungerer sammen i full harmoni.

    Jeg løfter mine øyne. Jeg ser det samme skje over heile verden. Kristi legeme blir knyttet sammen og bygd opp. Det framstår menn, Guds menn, apostler, profeter, evangelister, byrder og lærere som· i ånd og kraft utfører sin tjeneste. De utruster de kristne til å tjene sine brødre, Kristi legeme blir bygd opp. De kristne når fram til enhet i trua på Guds Sønn. De blir modne kristne og får del i heile Kristi fylde. Den lokale menighet reiser seg, full av ånd og kraft. Menigheten er samlet, menigheten er en, men møtes mange steder til oppbyggelse, lovsang og tilbedelse. De kristne går nå sammen ut til verden og forkynner med frimodighet at Jesus Kristus er Herre! I hver by, på hvert sted ser jeg Kristi legeme nå fram til manns modenhet og reise seg i Guds kraft. Det blir en svært stor hær som ' står klar til å erobre verden tilbake til Gud. De venter bare på ordre fra Kongenes Konge for å gå til det siste slag, gjøre ende på alt opprør og gjenopprette fred og ro, orden og harmoni på jord hvor Guds Rike er ved å bryte fram i kraft og stor herlighet.

    Ei forklaring om bakgrunnen for synet:

    Dette var noko eg opplevde då eg arbeida på Condeep – Statfjord A – plattforma i Gandsfjorden i Jåttåvågen ved Stavanger. Eg fekk først jobb som jernbindar i  Norwegian Contractors, så transportarbeidar og kranførar i Aker Norsco. Eg kom rett frå Sarons Dal og overgangen var stor. Den bitre pinsestriden på den tida gjorde meg djupt såra og vonbroten. Johannes 17 og Esekiel 37 var svært levande for meg i dei dagane og eg ropte til Gud at han måtte gripa inn. Ein kveld då eg stod mellom dei tre store leggane, eller skafta som me sa, på Condeep kom, Den Heilage Ande over meg og eg opplevde det eg her har skrive. Dette draumesynet er innledninga til boka "Et erobrende fellesskap" som vart utgjeven i 1981 då me starta Kristent Fellesskap der me budde. 

    Dette draumesynet og andre profetord eg fekk på den tida, er nokre av grunnane til at me har flytta til Jæren, og no bur på Randaberg.  Me ønskjer å vera med på det Gud gjer og sjå profetorda gå i oppfylling. Derfor var det sterkt då ein god bror ringde meg for kort tid sidan og inviterte oss til å kom til eit husmøte. Han og kona hadde nyleg lese dette draumesynet som eg fekk for 45 år sidan og blitt sterkt grepne av det. Då vart eg rørt og oppmuntra. Dette kunne ikkje vera tilfeldig. No har me vore saman med dei og vennene deira, som alle lengter etter fornying og einskap blant dei kristne på Jæren, Rogaland, ja i heile landet og i verden. Derfor vil eg dela dette på bloggen min, så mange fleire kan bli grepne og gå i bønn om at Herren må fullføra sitt gode verk mellom alle dei som trur på ham. For Herren fullfører alle ting etter sin plan og vilje jamvel om vi ofte tek feil i tidsaspektet.

    Tekst: Erling Thu

  • Små og store gleder

    Eg takkar Gud for livet kvar einaste dag. Kvar dag er ein nåde dag. Eg har kome i ein alder der eg har lært at eg ikkje kan ta noko som sjølvsagt lenger. Kvar dag takkar eg for livet. Kvar dag takkar eg for små og store gleder. Det er alltid nok å takka for. Me bur i eit av dei beste landa i verda. Me lever i ein velferdsstat med godt helsevesen og gode pensjonsordningar. Våre politikarar har forvalta oljerikdom på ein god måte. Ingen treng å lida naud i samfunnet vårt.

    Fullsizeoutput_177a5

    Her me bur i huset i skogen ser me Guds under i alt som blømer, veks og ber frukt. Me har alt hausta inn mykje ber. No er aroniabuskane snart klare til innhausting. I år er dei fulle av flotte svar ber som er fulle av sunne antioksidantar. Plommene har me alt teke til å hausta inn. Eplene står for tur. Grønnsakene nyt me til middagen. For ei glede å kunna nyta vår eiga avling. 

    Fullsizeoutput_177b4

    I dag har eg oppdaga at eg er i slekt med sjølvaste Arne Garborg. Min tipptippoldefar var bror til Arne Garborg sin bestefar! Det vil seia at min tipptipptippoldefar var Arne Garborg sin oldefar. Det er jo litt langt ute i slekta, men for ein nynorskmann er det stor stas å vera slekt i den store diktaren. Slektsforskning har vorte ein kjær hobby i det siste. Det er gildt å oppdaga kven forfedrane er og kor slakta kjem frå. Eg er så barnsleg at eg finn glede i slike små ting.

    Å vera gift med ei kone som berre blir gildare og gildare, det er ei av dei store gledene i livet mitt. Me har snart vore gift i 55 år og det er mykje å takka for. Dei seks barna våre har gjeve oss store glede og dei ti barnebarna er stadig ei kjelde til glede. Gud har vore veldig god mot oss og velsigna oss på så mange måtar. 

    Huskjerkå vår er i ferd med å verta ei skikkeleg bygdeforsamling. Det gler oss stort. Fellesskapet er varmt og inkluderande. Familiesamlingane og måltida saman med små og store kastar glans over kvardagen og reiser ein himmel over livet. 

    Det finst kanskje ikkje større glede enn å vita at namnet vårt er skrive i livsens bok i himmelen. Å vita at me er fødde på ny til eit levande håp ber oss gjennom dei mange utfordringane i livet. Det er sant at livet ikkje er ein dans på roser. Me får alle vår del av vanskar, motgangar og utfordringar. Livet kan vera skjørt og skrøpeleg, men så lenge det er liv er det grunn til glede!

     

  • Levande fellesskap

    Eg drøymer om levande fellesskap

    som er nyskapande i si organisering av livet,

    og kryssar gamle grenser,

    bryt ny mark og lever i skapande fornying,

    og dannar nye tillitsskapande nettverk

    som alltid strekkjer ut eit hand til forsoning

    og fellesskap med dei utanføre,

    som set si ære i å setja saman

    og utvikla sterke arbeidslag

    og er snare til å utnytta ny teknikk og

    nyvinningar på alle område

    når det hjelper menneske til eit betre liv

  • Å forsvara ein bror

    Paulus hadde store vanskar med å bli godteken i forsamlinga. Då han prøvde å koma inn blant læresveinane, var dei redde for han og tok ikkje imot han. Fortida hans gjorde at mange ikkje hadde tillit til han. Dei rekna han som farleg og ville ikkje sleppa inn i det kristne fellesskapet.

    (more…)

  • Nyklar til framgang i misjonsarbeidet

    Eg har dei siste dagane vore på reise i
    Nord Noreg med Zephry D’Souza frå India. Han fortalt nokre oppmuntrande og
    gripande forteljingar om framgang for evangeliet midt i tider med forfylging.
    Eg trur me har mykje å læra av dei kristne i India. Zephry vil gje Gud æra for
    all framgang, men seia at han har gjeve dei tre bibelske prinsipp som på mange
    måtar forklarar voksteren mange forsamlingar opplever i India.

    (more…)