Author: Erling Thu

  • The story of Joseph Schultz

    This morning I was reading a Norwegian weekly newspaper Morgenbladet after a late breakfast! The editor Alf van der Hagen referred to book with a picture and a story about a young German soldier by the name Joseph Schultz. The photo was taken in the former Jugoslavia 20. July 1941.

    Together with seven of his fellow soldiers, Joseph Schultz was commanded out for what they thought only was a routine mission. After a short march it dawned to them that this time it was very different. They were confronted with fourteen captured Yugoslavs – farmers? – partisans? – all with their eyes blinded, standing in front of a large stack of hay. When the soldiers were about ten meters away, the sergeant order them to take aim. The soldiers lifted their rifles and aimed. In the silence that followed, Joseph Schultz entered into history.

    Those sentenced to death heard the sound of a rifle being thrown to the ground. They heard the sound of the steps of the young soldier who choose to step out of the execution platform. Instead he went forward and stood side by side with the captives sentenced to death. Joseph Schultz refused to obey the order to kill the captives. He refused to serve evil. He was executed by his comrades. One of them must have taken the photo we know today since it has been published in a book.

    But the story doesn’t here. Later, when Joseph Schultz was being prepared for burial, a piece of paper with some words from the first Epistle to the Corinthians was found on his body: “Love is never glad about injustice but rejoices whenever the truth wins out. Love never gives up, never loses faith, is always hopeful, and endures through every circumstance.”

    The courageous act of Joseph Schultz shows that it is actually possible to say no to do evil. It is possible to be a moral person irrespectively of the consequences. None of his comrades followed him. He caused no revolt, no following, no mass deserting! This is not an ordinary story of a hero. Nor is it the story of a victim. No one was saved by what he did. All were shot, plus one more! But he became a moral example. He refused to shoot because it was wrong to shoot. What he did made no difference in how many of them were shot. But it made a difference to him. And to us!

    When I read this story, I was so touched that I had to express it in a simple poem on being a moral person.

  • Historia om Joseph Schultz

    Etter ein sein frokost idag gav eg meg tid til å lesa Morgenbladet. Der las eg mellom anna leiarartikkelen En kjærlighetshistorie av Alf van der Hagen. Han skriv om den svenske filmregissøren Roy Andersson og fortel ei historie frå ei bok denne svensken har vore med på å laga.
    Historia om Joseph Schultz rørte ved meg. Difor gjengjev eg henne slik ho stod i Morgenbladet:

    Ett av bildene i boken viser en ung tysk soldat, fotografert en sommerdag et sted i Jugoslavia 20. juli 1941. Sammen med sju av sine medsoldater ble han kommandert ut på det de trodde var et rutineoppdrag. Etter en kort marsj forsto de at de var ute på noe å helt annet: De ble konfrontert med fjorten tilfangetatte jugoslaver – bønder? partisanere? – med bind for øynene, lent opp mot en gigantisk høystakk. Da soldatene var 10-15 meter unna, beordret sersjanten dem om å legge an. Soldatene hevet geværene og siktet. I stillheten som fulgte gikk Joseph Schultz inn i historien. De dødsdømte hørte lyden av et gevær som ble kastet til jorden. Skrittene til den unge soldaten som valgte å gå ut av eksekusjonspelotongen. Han gikk i stedet frem og stilte seg i rekken av de dødsdømte. Joseph Schultz nektet å adlyde ordre. Nektet å tjene det onde. Han ble henrettet av sine kamerater. En av dem må ha tatt fotografiet vi kjenner i dag. Senere, forteller historien, fant man en papirlapp med et utdrag fra Korinterbrevet på kroppen hans: «Kjærligheten gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.”

    Handlingen viser at det faktisk er mulig å si nei til å gjøre det onde. Det er mulig å være et moralsk menneske uansett hva de andre driver med. Men – ingen av de andre soldatene fulgte hans eksempel. Det ble ingen revolt. Ingen storstilt massedesertering. Dette er ingen heltehistorie. Heller ikke en fortelling om et offer. Ingen ble reddet av det Joseph Schultz gjorde. Alle ble skutt. Alle pluss én til. Men han ble et moralsk eksempel. Han nektet å skyte fordi det var galt å skyte. Det gjorde ingen forskjell for hvor mange som ble skutt. Men det gjorde en forskjell for ham. Og for oss. Tekst: Alf van der Hagen

  • Being a moral person

    To be somebody
    Is to be marked by love
    Knowing how to distinguish
    Right and wrong – goodness or badness
    Love is never glad about injustice
    But rejoices every time the truth wins out
    Love never gives up
    Love never loses faith
    Love is always hopeful
    Love endures through every circumstance

    To be somebody
    Is to know that it is possible
    To refuse to do evil things
    Knowing it is possible to be a moral person
    Irrespectively of what others do
    Irrespectively if others follow your example
    Irrespectively of the outcome of your life
    Even if you don’t become a hero
    Even if you don’t save anybody by your sacrifice
    Even if you don’t change anything by your stand
    Even if you have to die for your belief

    To be somebody
    Is to be a moral example
    Even more – it is to be a moral person
    To refuse to do evil
    Solely because it is bad
    Then you make a difference
    – to yourself
    – and to us

  • A young man of God

    Dinesh.jpg
    Today I have been preparing to be with the pre-teens youngsters in the church. They have asked me to come and tell them about India and what God is doing in that great nation.
    I plan to show them many pictures and tell them about some of the wonderful people I have met on my travels in India. I will tell them of a very young man of God called Dinesh. He looked like a teenager, but I guess he actually was in the early twenties! He was very calm, kind of surrounded by divine peace, as he told his story.
    After he had finished training in a Bibleschool he went back to his village to share the good news of the Kingdom of God with his own tribe. Faithfully he visited the homes of the villagers, helping them with their work, sharing the gospel and praying for the sick. Gradually a small covenant community developed.
    One day a Hindu priest and his wife came to him, carring their dead child, a seven years old boy. The child had been dead for several hours and was about to be put on the bonfire according to the Hindu custom. Then somebody told the priest about this young man of God and what God had been doing through him. Now he approached Dinesh for prayer as his last hope to see his son come back to life.
    Dinesh the young man of God prayed for the dead boy but nothing happened. Then he asked the couple to just wait in his home awhile as he wanted to bring another believer to help in in prayer. He ran to his Christian friend and brought this believer back with him and they prayed for the child the second time. When they started to pray the second time for the boy, he started to move a little bit and as they continued to pray the boy was brought back to life! When they finished praying the child immediately asked his mother for milk! He was given milk to dring and food to eat as Dinesh was sharing the gospel with the entire family. No wonder that the whole priestly family came to Christ that day and were baptised to Christ in a nearby lake!
    When Dinesh told his story it was like he told something very natural, something ordinary, something normal that happened to him. And indeed it seems to be very natural to a man of God to see miracles like this take place because of prayer.

  • Andens tid

    Når vi oppsummerar Bibelen si skildring den tida vi lever i, må vi kalla denne tida for Andens tid. Vi lever i ei tid kor den tredje person i guddommen på ein serskilt måte er nærverande og verksam i det kristne fellesskapet og i samfunnet. Jesus sa at dette var til gagn for oss, for det var slik Den treeinige Gud hadde sett seg føre å fullføra sine planar med sitt folk.
    Det er berre når vi slepper Anden til mellom oss at vi kan vera den kyrkjelyd Gud ønskjer seg. Det er berre når han får koma til i våre eigne liv at vi kan verta alt det Gud har etla oss til. Det er berre når vi let Anden få leia oss og bruka oss i kvardagen at vi kan vera med å fremja Guds rike der vi bur og arbeider.
    Alle åndelege kristne vil merka at det i desse dagane er eit sterkt åndeleg trykk i den usynlege verda. Fienden har trappa opp sine frekke åtak, men han er dømt til å mislukkast. Viktigare er det at Guds Ande i desse dagane pressar på med sitt nærvær for å gjera sitt verk og fullføra Guds plan i oss og gjennom oss. Difor er det så viktig å leva i åndeleg fornying og forfrisking, så vi ikkje vert proppar som hindrar Anden i å gjera alt han vil.
    Vi må vera villige å frigjera oss frå tilvante måtar å gjera ting på. Vi må vera villige til å setja til sides gamle former, så nytt liv får strøyma fram. Vi må vera villige til å vera snare til å lyda Anden som tilskundar oss til handling. Vi må vera villige til å våga å dumma oss ut om nødvendig, for at Anden skal få sin veg og vilje.
    Andens tid er ikkje vår tid til å gjera våre eigne ting på. Læresveinane hadde mange gode forslag til kva Jesus skulle gjera, men han svara at hans tid endå ikkje var komen. Vi må slutta å prøva å få Anden inn i våre tidsskjema og menneskelege opplegg. Vi må heller seia nei til vår bruk av tid, for å bruka tid med Anden. Vi må læra å venta i hans nærvær. Vi må lytta etter hans røyst med forventing og vera kvikke til å lyda. Andens tid for oss er når Anden får føra og leia oss slik han vil og gjera sine gjerningar mellom oss til Guds ære.
    Over heile verda lærer kristne menneske å lyda Anden meir enn menneskelege tradisjonar og former. Det er ei veksande sannkjenning mellom kristne i dag at vi er fullstendig avhengig av Andens gjerningar mellom oss for å kunna gjera Jesus Kristus kjend og elska av stadig fleire menneske. Der vi på grunn av den postmoderne samfunnsutviklinga står overfor store kommunikasjonsvanskar, kjem Anden oss til hjelp i ei forkynning av Ordet om krossen med provføring av Anden og kraft som ingen kan stå imot.
    Der Anden får sleppa til, kjem Guds ord i høgsetet. Anden som inspirerte profetane til å skriva gjer Ordet til lys på vår veg ved å forklara det for oss. Ordet og Anden høyrer saman. Anden gjer Ordet levande i våre hjarte og let det verta den styrande krafta i alt vi gjer. Anden viser oss kva Gud har lova og kva han i sin nåde har gjeve oss i sin kjære Son. Anden utløysar ein overstrøymande rikdom av nåde mellom Guds folk.
    Guds lovnader for dei siste dagane er at han skal renna ut sin Ande over alle menneske slik at unge og eldre, guttar og jenter, kvinner og menn kan høyra hans røyst og tala ord frå Gud. Alt Gud har lova skal oppfyllast. Dette er dagar kor Gud innfrir lovnadene sine, dette er dagar med oppfylling av det Gud har tala. Difor er det tid til å søkja å verta fylt på ny av Anden. For vi kan berre sjå Guds lovnader oppfylt ved Andens kraft. Det er berre det folket som let seg leia av Anden som vil sjå Guds plan fullført. Vi lever i Andens tid, det er ei tid med kraft og utrusting til teneste for å fullføra oppdraget vårt.
    Erling Thu

  • To care for other people

    To be somebody
    Is to care for other people
    It is to see the needs of people you never seen before
    It is to see people and give them attention
    It is to discover obvious needs
    And act to meet the secret ones
    It is to touch people with your hands
    Praying for the blessing of God to come upon
    Those others would say only needed a doctor

    To be somebody
    Is to identify with the pain of strangers
    Pouring the healing love of God into their loneliness
    Refreshing them by simple care
    Relieving their hurts through the power of God
    Encourage them by blessing them in the name of the Lord

  • Tidsskifte – tideverv

    Gud har gjort noko i det usynlege
    Eg vil de skal vita kva eg har gjort i det usynlege, seier Herren. Eg vil de skal forstå det eg har gjort i det åndelege. De er midt inne i eit tidsskifte, eit tideverv (ei tid då den historiske utviklinga tek ei ny vending). I sanning har de gått inn i ei ny tid, det er ein ny dag og de skal merka det på mange måtar, men først og fremst vil eg at de skal skjøna kva eg har gjort. Gjennom tre bilete frå det synlege vil eg syna dykk kva eg har gjort i det usynlege.
    Flod og fjøre
    Tidvatnet har snudd! Vatnet stig, det går ikkje tilbake lenger. Faktisk er det slik at den åndelege vasstanden alt er på sitt høgste (i forhold til dei vanlege svingingane i flod og fjøre), men kjem ikkje til å gå tilbake. Det vanlege mønsteret med slike svingingar er brote. Den flod som no er på gang, vil gå over alle breidder og sprengja alle forventingar. Floda berre stig og stig, dette er ei ny tid, det gamle mønsteret er brote. Dette er eit mektig tidvatn, ein flaum som sprengjer alle grenser.
    Eit kapittel er avslutta!
    De har lese eit kapittel i mi bok og de har med rette lese dykk sjølv inn i det de har lese. Det kapittelet er no avslutta. Sida er vend, alt dette ligg bak. No skal de ikkje lesa eit nytt kapittel, men sjølve vera med på å skriva eit nytt kapittel! Det er slutt på å lesa seg sjølv inn i ferdigskildraroller frå ei tid som har vore. No er det tid til å leggja alt det som høyrer fortida til bak seg. No er det tid til å skriva eit nytt kapittel sjølv, på nye og blanke ark. Eg vil bruka dykk til å skriva eit nytt kapittel i kyrkjesoga i Noreg. Denne byen skal vendast til meg. Denne nasjonen skal kristnast! Det er det kapittelet de no skal skriva. De veit ikkje no korleis dette skal gå til, men eg veit kva eg vil gjera, og når de legg ting bak dykk vil de få vita kva de skal gjera.
    Ei stor opna dør på vidt gap.
    Sjå, eg har opna ei stor dør for dykk! Dette er noko eg har gjort og ingen kan lukka denne døra! Når de går inn gjennom denne opne døra, vil de finna at de vert opne dører sjølve som mange menneske kan gå inn gjennom. Ja, de skal opna for veldig mange menneske så dei kjem inn i mitt nærvær. Eg gjer dykk til hengsler som snur tida, nærmiljøet og heile samfunnet opp mot Guds rike. Den store opne døra mi inneber at de skal sjå på alle menneske som ei dør som står på gløtt og som de skal slå vidt open.

    Høyr, eg gjev dykk tre nøklar for å kunna leva i dette tidsskiftet:

    Ei vaken tru
    Vak og bed! Vak og bed! Ver vakne! Ver vakne! Eg seier dette om att og om att for om de ikkje er vakne vil de ikkje sjå og skjøna kva eg gjer i denne tida. Ha ei vaken tru! Ha ei tru som er vaken for meg, for eg vil koma på nye måtar. De vil ikkje alltid føla mitt nærvær eller høyra mi røyst på same måten som før, difor må de ha ei vaken tru så de kan gje meg ei trussvar og handla i tru. Tru, innsikt og forståing vil koma til dykk om de er vakne!
    Eit høyrsamt hjarta
    Høyr kva Anden seier i denne tida! Ha eit høyrsamt hjarta! Det er dykkar evne til å høyra kva Anden seier som vil avgjera koss eg kan bruka dykk i denne tida. Høyr kva Ande seier til kyrkjelyden, men ikkje avgrensa dykk til det. Ha eit høyrsamt hjarta når de er saman med naboar, venner, arbeidskameratar og de vil kunna gje dei mitt ord. Ha eit høyrsamt hjarta i forhold til leiande folk i samfunnet så de kan gje dei mitt no-ord! Slike ord vil verta tekne imot og folk vil få hjelp på mange ulike område i livet.
    Ei villig ånd
    Ha ei villig ånd og ver kvikke til å fylgja Anden. Ver snare til å gjera det Anden seier. Ver villige til å fylgja impulsar frå Anden. Når Andens vind bles, lat dykk villig føra avgarde! Ting hender så fort i denne tida og de må vera vakne og villige til å gripa anledningane og verta leia av Anden!

  • A fulfilling day

    Today I have had a very fulfilling day of writing. I have been sitting downstairs in my study all day in front of my laptop. Only a few telephone calls from dear friends have interrupted me in my writing today. Well, I shouldn’t use the phrase interrupt I think, as the talks on the phone have been like an injection of vitamins to my soul. Afterwards I was able to write with new zeal and enthusiasm, as I had been sharpened in my spirit by the conversations I had.
    I have begun to rewrite in Norwegian my book “Find your place” which is an introduction course to Christian faith and community life. The first edition in Norwegian has been sold out, and the new version is very much needed. I have already translated and enlarged the material in the first Norwegian edition into English and I am trying to have it published in the English speaking world. It is already published in the Oriya language of Orissa in India and is being translated into Hindi as well.
    Now I plan the material to be published in four books instead of one big one as I have added much new material. The teaching in the book is arranged in a different way, hopefully making it more useful in helping new believers to grow in the Lord.
    As I am working on this project I feel good. I am not only translating the new material I have written in English into Norwegian, I am writing it a new way and feel very free to add more insight as well. I feel the Spirit of God is inspiring me as I am writing, and that is a very fulfilling feeling. I believe these four books will be a blessing to many people. I am so thankful to the Lord that he has enabled me to put apostolic teaching into writing.

  • The face of an old person

    To be somebody
    Is to look at the face of an old person
    And see the beauty of God.
    The soft lines of wrinkles look like
    A piece of classic art work
    The hardships of life
    Have left their beautiful marks
    The scars and the folds
    Seem to be engrafted
    By a great artist
    The face of an old believer
    Carries the dignity of a sacred life
    That dignity of faith, hope and love
    Endures all tests
    And lasts forever!

    I wrote this poem after one of my last visits to my mother before she went to be with the Lord. She was sitting at the window. The sun was shining on her white hair, giving her a radiant halo. She was a godly woman, a true saint. Her wonderful face will always follow me.

  • Folk spør etter å få sjå Jesus!

    I Johannes evangeliet finn vi forteljinga om grekarane som gjerne ville sjå Jesus. Andreas og Filip gjekk til Jesus med ønsket deira. Då gav Jesus dei eit uventa svar:
    Sanneleg, sanneleg, det seier eg dykk: Fell ikkje kveitekornet i jorda og døyr, er og vert det berre eitt korn. Men døyr det, gjev det stor grøde. (Joh.12,24)
    Den som elskar livet sitt, misser det; men den som hatar livet sitt i denne verda, skal berga det og få evig liv. Om nokon vil tena meg, må han fylgja meg, og der eg er, der skal tenaren min òg vera. Den som tener meg, han skal Faderen æra. (Joh.12,25-26)
    Eg må ærleg seia at eg har stussa litt på dette svaret Jesus gav dei på bakgrunn av at folk ville sjå han. I første omgang verkar svaret avvisande, men ser vi nøyare etter oppdagar vi kva som ligg Jesus på hjarta. Det som ligg på Jesus hjarta er at mange skal få sjå han gjennom mange menneske. Skal det henda, må vi ikkje vera opptekne av oss sjølve og våre former eller måtar å gjera ting på. Det er berre når kveitekornet vert lagd i jorda og døyr, at det kan gje stor grøde. Om ikkje dette hender vil det berre verta verande eit korn åleine.
    Jesus er kveitekornet som vart lagd i jorda og døydde. Men frå hans død spirde det fram ein ny kropp, ei ny form, eit nytt uttrykk for livet i kornet, som gav liv til mange fleire korn med det same liv i seg. Når så desse nye korna vert lagde i jorda og døyr, gjev dei liv til stadig fleire menneske, – det vil seia at mange fleire menneske får sjå Jesus gjennom stadig fleire menneske som er livgjevande i heile sin måte å vera på.
    Når vi ser samanhengen denne forteljinga om grekarane står i, forstå vi at religionen hindra folk i å koma til Gud. Grekarane hadde ikkje tilgjenge til påskefeiringa i templet. Den jødiske religionen stengde dei ute som ureine. Dei ti boda hadde vorte til tusenvis av bod og reglar om kva ein kunne gjera eller ikkje gjera. Religionsvaktarane var harde og fordømmande.
    Heller ikkje i den religiøse begeistringa på palmesøndag fekk dei møta Jesus. Lovsong og glede er sjølvsagt rett, men den ytre begeistringa treng ikkje vera livgjevande! Det er skræmande kort veg mellom hosianna ropa på palmesøndag og krossfest han ropa på langfredag!
    Jesus seier at kveitekornet må leggjast i jorda og døy for å føra livet vidare! Det ytre skalet må gjennombløytast, mjuknast opp og brytast ned av fukta i jorda. Spirekrafta i kornet må frigjerast. Ei livsform må døy og vika for ei ny form for veksande liv. Den nye livsspiren syg næring frå det gamle kornet og jorda det er sått i! Parallellane til prosessane dei kristne fellesskapa må gå gjennom for å vera livgjevande er tydelege for dei som har opne auge og øyrer.
    Gud har kalla oss til å vera livgjevande. Då må vi minka så han kan veksa. Då må vi forstå at det er sælare å gje enn å få. Det må prega oss at det er større å bøya seg ned å tena enn å sitja høgt og styra! Den som elskar sitt eige liv vil missa det, medan den som seier ne til seg sjølv, vil gje liv og velsigning til mange. Dette må levast ut i nærmiljøet vårt. I heimen, på skulen, på arbeidsplassen, i cellegruppa, i bydelen, i byen, i fylket, i landet og heilt til verdens ende!
    Stadig fleire menneske spør om å få sjå Jesus! Det er ei åndeleg oppvakning i vår tid. Folk søkjer åndelege opplevingar. Materialismen og rasjonalistisk kristendom har kome til kort. Folk søkjer etter åndelege realitetar. Om vi følgjer i Jesu fotefar og døyr til oss sjølve, kan vi visa folk kven Jesus er og hjelpa dei til å oppleva korsets frigjerande kraft.