Gaza, Israel, Russland, Ukraina, Putin og Trump er ord som får kommentarfelta til å fløyma over av hatefulle ytringar. Frontane er steile, orda er harde, fiendane er mange. Det er oss på den rette sida, mot dei på den vonde sida. Vi trur at vi er dei gode, dei andre er dei vonde. Vi trur vi har sanninga, dei andre lyg. Vi trur at vi har rett til å bruka sterke og nedsetjande ord om dei andre. For vi seier berre sanninga, trur vi, når vi bruker negative ord om motstandarane våre.
Category: Fellesskap
-
Tony Jessen er 80 år!
Min gode og trufaste venn, Tony Jessen, har nett vorte 80 år. Han er ein skikkeleg heidersmann som eg set stor pris på. Ingen har ofra så mykje for å ta vare på brorskap og vennskap med meg, som han har gjort. Eg er full av takk i hjartet for det han har betydd og betyr for meg. Tony har eit stort hjarte som bankar for alt Guds folk. Han har alltid arbeidd for å skapa einskap og samhald mellom dei som trur. Truskap til Guds ord og kjærleik til alt Guds folk har kjennerteikna han så lenge eg har kjent han.
-
Ein nasjon av venner
Vår første grunnlov (Gulatingslova) begynte med desse orda: «Det er opphavet til lovene våre at vi skal be til den heilage Krist om godt år og fred, at vi skal halda landet vårt bygt og landsherren vår lukkeleg, at han må vera vår venn og vi hans, og Gud venn til oss alle.»
Vi har grunn til å takka Gud for at vi lever i eit fungerande demokrati med stor tillit til styresmaktene. Vi har nett fullført eit nytt val på fredeleg vis og utan påstand om at det har vorte stole, jamvel om det har vorte avdekkja små feil i gjennomføringa av valet. Dette gjorde at eg vart minna om korleis vår første grunnlov begynte med ei oppmoding til bønn. Det er vel ikkje så mange som hugsar innleiinga til Gulastingslova i dag, men det er grunn til å tru at denne lova la grunnlaget for det demokratiske samfunnet vi har i dag.
Det er verdt å merka seg at vår første grunnlov slo fast at lovene våre byggjer på trua på Jesus Kristus og våre bønner om godt år og fred. Vi skulle byggja landet vårt ved å leva i vennskap med Gud, kongen og kvarandre. Med andre ord at vi skulle vera ein nasjon av venner. Det er når vi lukkast med dette at vi lever i velsigning og velstand, i fred og framgang. Vi må takka Gud for at vi framleis er eit samfunn med stor tillit til styresmaktene og til kvarandre. Det er flott å sjå politiske motstandarar vera rause og vennlege mot kvarandre som menneske. Det er bra at folk kan ha motstridande meiningar, men likevel visa respekt til kvarandre.
-
Gud har gitt opp Den norske kirke!
Denne overskrifta er like meiningslaus som Sverre Elgvin Lied sin påstand: «Gud har ikke gitt opp Den norske kirke.» Då eg såg denne overskrifta i nettutgåva av Dagen, som refererte til talen hans på Oslo Symposium, tenkte eg: «Kva veit han om det?» Grunngjevinga hans har jo ikkje noko særleg tyngde. Mange med meg kunne bruka det same argumentet med motsett forteikn: «Gud har gitt opp Den norske kirke, for eg, og mange med meg, kjende kall frå Gud til å forlata Dnk og tena han utanføre Dnk.» Dagen har ikkje gitt opp Dnk, men det har alle dei mange tusen frikyrkjelege kristne gjort. Når Dagen sine redaktørar legitimerer Dnk, byggjer dei, som Lied, på notstalgiske kjensler og personlege opplevingar, og ikkje på Guds ord.
Om Gud har gitt opp Dnk eller andre kyrkjesamfunn, kan eg ikkje eg svara på. Kven kan eigentleg svara på dette? Kven kjenner Gud sine tankar om den menneskelege organisasjonen Dnk? Det eg veit er at Gud elskar menneske og gav Sonen sin, så kvar den som trur på han ikkje skal gå fortapt, men få evig liv. Eg veit også at Gud byggjer sitt hus av levande steinar, av menneske som har fått nytt liv i trua på Jesus. Kvar levande kristen er eit tempel for Anden. Gud er nær hos alle som kallar på hans namn, uansett kva kyrkjesamfunn dei måtte tilhøyra, ja uansett om dei er jødar eller heidningar.
Lied seier mykje godt og rett i talen sin når han presenterer kva Frimodig Kyrkje står for, som til dømes:
«Kirken er Guds kirke. Og der er det Jesus som er Herre. Og det er også han som bygger sin kirke. Og det er jo her det er så spennende at vi kan få være med på det Gud gjør. Det handler ikke om «Hvilken kirke vil du ha?» Det handler ikke om at vi skal bygge kirka etter vår design.»
Problemet er at han snakkar om Dnk, som er ein menneskeleg organisasjon. Han legimiterer Dnk som Guds kyrkje. Då kjem spørsmåla: Er Jesus Herre i Dnk? Vedtak i kyrkjemøtet tyder ikkje på det. Den lutherske teologen, Jan Bygstad, seier at Dnk med sin aksept av vrang lære og pluralisme ikkje er Jesu Kristi kyrkje. Mange andre lutherske teologar seier at Dnk er ei løgnkyrkje. Den rådande vranglæra om samliv og ekteskap i Dnk, fører Guds folk vill, og leiar menneske i fortapinga om dei ikkje vender om. Det er alvorleg å legitimera eit slikt kyrkjesamfunn.
Byggjer Jesus Dnk, eller er det kyrkjedemokratiet som byggjer kyrkja? Det handlar jo ikkje om kva kyrkje vi vil ha, men om kva slag kyrkje Gud vil ha. Det designet som Dnk blir bygd etter, liknar svært lite på det designet apostlane og dei første kristne bygde etter. Kva seier Bibelen om kva kyrkje Gud vil ha? Det er det store spørsmålet vi må stilla oss. Kva kjensler vi har for ein kyrkjeorganisasjon vi har arva frå fedrane, tel ikkje i det spørsmålet om kva Guds ord seier om kva han vil ha.
Lied seier med rette at det er berre eitt Guds folk, og vi treng å støtta kvarandre. Bibelen er jo klar på at det er berre dei som er fødde på ny ved Den Heilage Ande, ved tru og omvending, som er Guds barn. Berre dei som har kome til Jesus, den levande steinen, og sjølv har vorte ein levande stein, kan saman med andre byggjast opp til den levande Gud sitt hus. Dåp eller medlemskap i eit kyrkjesamfunn gjer ingen til ein lem på Jesu kropp.
Så langt eg forstår finst det mange gode og fromme kristne i Dnk og i alle dei andre kyrkjesamfunna i landet vårt. Alle som ved trua på Jesus Kristus har fått nytt liv, er Guds folk, og er våre kristne søsken, uansett kva kyrkjesamfunn dei tilhøyrer. Altfor mange kristne, både med og utan medlemskap i noka kyrkjesamfunn, er i praksis heimlause for dei har ikkje funne plassen sin i eit levande kristent fellesskap. Dei lever ikkje saman med andre kristne som lemmer på Kristi kropp. Dei har ikkje forplikta seg eller gitt seg inn i ei kristen forsamling, og det er eit tap både for dei sjølve og det kristne fellesskapet.
Guds kyrkje er Jesus-truande menneske som kjem saman for å tilbe Herren, forkynna Guds ord, byggja kvarandre opp og hjelpa kvarandre til å leva heilage og heilhjarta liv i kvardagen.
Vi må heile tida forkynna evangeliet, utfordra og hjelpa kvarandre til samsvar mellom liv og lære. Når vi gjer det vil Jesus byggja si kyrkje.
Tekst: Erling Thu
-
Misjonær og framand i eige land
Eg har kjend meg framand i mitt eige land heilt sidan eg som nittenåring meldte meg ut or statskyrkja og vart døypt til å vera ein Jesu læresvein. Rett nok var vi som gjekk på bedehuset ein minoritet, men vi var ein stor minoritet og vi var ein del av «den sunne lutherske kristendommen» – statsreligionen. Vi var trass alt vanlege og normale kristne i eit samfunn som framleis var dominert av lutherdommen. Då eg gjekk ut or statskyrkja endra alt seg. Då vart eg per definisjon plassert i ei sekt. Alt som ikkje var ein del av statskyrkja, var ei sekt på den tida og å vera med i ei sekt gjorde deg suspekt i heile samfunnet. Lutherdommen var forvaltarar av sjølve «Sanninga» og bedehusfolket stod for «den sunne tru og lære». Det trur dei kanskje enno. Vi andre vart kalla dissentarar og vranglærarar, og vart åtvara mot i mange sterke ordelag. Vi vart motarbeida på ulike måtar og kjende oss sjeldan att i det avisene skreiv om oss. Det vi opplevde som fint og kjært var framstilt som hysterisk og skadeleg. Eg har kjend meg framand i både det kristelege og sekulære Noreg.
-
Å ha noko på hovudet og den usynlege verda
I brevet til Korintarane skriv apostelen Paulus at menn og kvinner skal ha ulik praksis når det gjeld å ha noko på hovudet når dei ber eller profeterer i den kristne forsamlinga. Mennene har ikkje lov å ha noko på hovudet medan kvinnene skal ha noko på hovudet når dei ber eller profeterer. Vi skal no sjå på grunngjevinga for denne apostoliske skikken.
-
Bønn om einskap
Herlegdomens Herre, Jesus Kristus Guds Son, du som døydde for våre synder for å samla til eitt alle dei Guds born som er spreidde rundt omkring, sjå i nåde til oss.
Vi har krenka deg. Vi har synda mot deg og kvarandre med våre harde hjarte, sekteriske tankar og splittingar. Slik har vi vanæra ditt namn mellom heidningane.
Herre, vi bøyer oss i støvet og audmjuker oss for deg. Vi vil sanna våre misgjerningar, at vi har spreidd ditt folk i staden for å samla. Vi har rive ned ditt heilage tempel og samla steinar til oss sjølv.
Herre, sjå i nåde til oss som ditt folk. Gjer med oss som pottemakaren gjorde med det karet som vart mislukka. Legg oss på ny på di dreieskjeve og forma oss på nytt i di hand til eit kar til di ære.
Herre, sjå i nåde til oss som ditt folk og la det koma tider med lindring og forfrisking i Den Heilage Ande. Før oss saman, gjer oss til eitt i di hand. Knyt hjarte til hjarte, så ditt folk kan stå skulder til skulder og forkynna ditt ord reint og klart.
Herre, miskunna deg over oss. Gjer oss til eitt, slik du treeinige Gud, Far, Son og Heilag Ande er eitt! Gjer oss til éin kropp. Bygg oss saman til eitt heilagt hus for deg. Lat oss få vera ein bustad for deg i Anden.
Blås på oss, du heilage livs Ande. Vekk oss til live. Lær oss å leva i tilgjeving og forsoning! Læk dei sår vi har påført kvarandre og folk rundt oss. Vi ber om fornying og vekkelse.
Herre, Herlegdomens Herre, miskunna deg over oss og gje oss nåde til å venda om, visa trufast kjærleik mot kvarandre og vandra audmjukt med vår Gud. Gjer oss til reiskap for din fred og forsoning som skaper einskap mellom alle som trur på deg.
Tekst: Erling Thu
-
Et drømmesyn fra 1976
Herrens hånd kom over meg og førte meg over heile jorda. Det var et sørgelig syn han viste meg. I by etter by, land etter land, så jeg Kristi legeme splittet og delt. Jeg så kiv og splid i Guds familie. Åndens tempel, Guds bolig, var ikke nådd langt mot sin fullendelse.
Jeg så hauger av tempelstein mange steder i samme by. Plutselig så jeg det kunne være bein, det var hauger av tørre bein. Det var mengder av dem, mange adskilte hauger spredt omkring.
Herren som lot meg se dette synet, sa til meg: "Menneskesønn, kan det bli noen forandring i det du ser? Vil mitt hus noensinne bli ferdig? Skal det bli liv i de tørre bein? Skal det bli et tempel av steinhaugene?"
"Å, Herre, du er Menighetens Herre, du veit det. Du kan vel gjøre hva du vil. Å, Herre, Menighetens Herre, du er ditt legemes frelser, se i nåde til oss ditt folk. Vi har krenket deg. Vi har syndet mot deg. Vi har hindret ditt verk til framgang. Å, Herre, jeg kaster meg til jorda. Jeg vil ydmyke meg for deg. Jeg vil bekjenne mine misgjerninger. Jeg har også vært en del av splittelsen. Jeg har også vært med å rive ned ditt tempel og samle på stein i hauger. Å, Herre, se i nåde til meg, se i nåde til ditt folk. Gjør som pottemakeren, knus det mislykkede kar fullstendig og begynn. på nytt igjen. Lag et nytt kar. Begynn om igjen! Å, Herre, Menighetens Herre, er det ennå ikke ute med din langmodighet og miskunn, så se atter i nåde til ditt folk og la det komme tider med lindring og gjenreising for ditt arme folk som har vanæret deg blant folka."
Da sa Herren til meg: Ennå en gang vil jeg reise meg i nidkjær het for mitt folk. Ennå en gang vil jeg være nådig mot mitt folk som jeg har kjøpt meg med mitt eige blod. Jeg vil hellige meg på dem. Jeg vil herliggjøre meg i dem. Jeg vil gjøre dem til en pris på jorda og alle mennesker vil forundret se hva som skjer i min menighet. Jeg lar det komme livsånde i de tørre bein og jeg sender bygningsmenn for å bygge min menighet og mitt tempel av levende steiner. Jeg vil i denne generasjon fullende mitt verk og sette krona på verket så alle skal se dens glans stråle og lyse. Mitt folk skal bli levende og gi liv til menneskene. Mitt folk skal bli legt og bringe legedom til verden. Jeg vil lære mitt folk hva forsoning er. Når de ydmyker seg og vender om fra sine eigne sektveier, da vil de kunne bringe forsoning i en verden av hat. Jeg vil samle mitt folk og det skal bare være ett folk, en hjord. Jeg vil være den eneste hyrde som leier mitt folk i de dager. Jeg vil herliggjøre meg i mitt folk, så alt kjøtt må være stille og alle mennesker se min frelse."
Mens Herren talte· til meg, hørte jeg et veldig bråk. Det var som en stor storm og som et stort ras av stein som buldret ned et fjell. Når jeg ser meg rundt, ser jeg noe begynner å skje. Alle steder jeg hadde sett adskilte hauger av stein og bein blir det rabalder og bevegelse. Nå ser jeg tydelig hva ·det er som skjer. Jeg ser kristne, splittet i mange kirkesamfunn begynne å finne hverandre. De faller hverandre om halsen, de gråter, de ber om tilgivelse, de ler, de smiler, ja stråler av glede i en nyfunnet bror. De kommer nærmere hverandre enn før. De går inn i et djupt fellesskap, de gir seg sjøl til hverandre. Å, det er vidunderlig, det jeg ser! Alle steder kommer kristne sammen i enhet og samdrektighet, i små møter i hjemmene og store samlinger i offentlige lokal er, parker og torg. Jeg hører dem synge. Det er en vidunderlig sang, født i den Hellige Ånd. Det er en lovsang til Gud som har gjort dem som ingenting var til ett hellig folk av konger og prester. Jeg ser glede og kjærlighet stråle i ansiktene. De første ting har veket borte, alle kalles kristne, katolikker, lutheranere, metodister, baptister og pinsevenner er ikke mer. Splittelsen er legt, Guds folk er blitt forsonet, de er blitt ett.
Det forunderlige skjer at når beina nærmer seg hverandre og stein føyes til stein, kommer de ikke alltid fra samme haug. De blir knyttet sammen der de bur og lever uansett hvor de tidligere har gatt, men de er fortsatt trufaste mot sine tidligere venner. Jeg ser kristne som før var lutheranere innordne seg en kristen som før var katolikk, og en som var pinsevenn får en lutheraner som hyrde i Herren. Jeg ser de kristne virkelig finne hverandre og bli knyttet sammen uansett bakgrunn. De underordner seg under hverandre og akter de andre høyere enn seg sjøl. På lokal basis ser jeg de kristne formes sammen til ett legeme. De er ett, de er en organisme. De fungerer sammen i full harmoni.
Jeg løfter mine øyne. Jeg ser det samme skje over heile verden. Kristi legeme blir knyttet sammen og bygd opp. Det framstår menn, Guds menn, apostler, profeter, evangelister, byrder og lærere som· i ånd og kraft utfører sin tjeneste. De utruster de kristne til å tjene sine brødre, Kristi legeme blir bygd opp. De kristne når fram til enhet i trua på Guds Sønn. De blir modne kristne og får del i heile Kristi fylde. Den lokale menighet reiser seg, full av ånd og kraft. Menigheten er samlet, menigheten er en, men møtes mange steder til oppbyggelse, lovsang og tilbedelse. De kristne går nå sammen ut til verden og forkynner med frimodighet at Jesus Kristus er Herre! I hver by, på hvert sted ser jeg Kristi legeme nå fram til manns modenhet og reise seg i Guds kraft. Det blir en svært stor hær som ' står klar til å erobre verden tilbake til Gud. De venter bare på ordre fra Kongenes Konge for å gå til det siste slag, gjøre ende på alt opprør og gjenopprette fred og ro, orden og harmoni på jord hvor Guds Rike er ved å bryte fram i kraft og stor herlighet.
Ei forklaring om bakgrunnen for synet:
Dette var noko eg opplevde då eg arbeida på Condeep – Statfjord A – plattforma i Gandsfjorden i Jåttåvågen ved Stavanger. Eg fekk først jobb som jernbindar i Norwegian Contractors, så transportarbeidar og kranførar i Aker Norsco. Eg kom rett frå Sarons Dal og overgangen var stor. Den bitre pinsestriden på den tida gjorde meg djupt såra og vonbroten. Johannes 17 og Esekiel 37 var svært levande for meg i dei dagane og eg ropte til Gud at han måtte gripa inn. Ein kveld då eg stod mellom dei tre store leggane, eller skafta som me sa, på Condeep kom, Den Heilage Ande over meg og eg opplevde det eg her har skrive. Dette draumesynet er innledninga til boka "Et erobrende fellesskap" som vart utgjeven i 1981 då me starta Kristent Fellesskap der me budde.
Dette draumesynet og andre profetord eg fekk på den tida, er nokre av grunnane til at me har flytta til Jæren, og no bur på Randaberg. Me ønskjer å vera med på det Gud gjer og sjå profetorda gå i oppfylling. Derfor var det sterkt då ein god bror ringde meg for kort tid sidan og inviterte oss til å kom til eit husmøte. Han og kona hadde nyleg lese dette draumesynet som eg fekk for 45 år sidan og blitt sterkt grepne av det. Då vart eg rørt og oppmuntra. Dette kunne ikkje vera tilfeldig. No har me vore saman med dei og vennene deira, som alle lengter etter fornying og einskap blant dei kristne på Jæren, Rogaland, ja i heile landet og i verden. Derfor vil eg dela dette på bloggen min, så mange fleire kan bli grepne og gå i bønn om at Herren må fullføra sitt gode verk mellom alle dei som trur på ham. For Herren fullfører alle ting etter sin plan og vilje jamvel om vi ofte tek feil i tidsaspektet.
Tekst: Erling Thu
-
Den nye boka mi
Eg er svært glad og takksam for den nye boka mi, «Vi er kalla til å æra kvarandre» utgjeven på Ventura Forlag. Først og fremst takkar eg Gud som har gjeve meg openberring i Ordet og evne til å skriva og deretter takkar eg gode venner for mange nyttige innspel. I dag har eg lese gjennom boka på ny og er fylt av takk til Gud.
Eg trur dette er den viktigaste boka eg har skrive og den mest personlege. No ber eg om at boka må bli til hjelp og velsigning for mange menneske. Fire kristne kjendisar har anbefalt boka. Det dei har skrive overveldar meg. Her er nokre utdrag:
«Jeg våger den påstanden at du nå holder årets viktigste bok for kirke-Norge i dine hender. Årene som kommer vil vise om det også blir tiårets viktigste bok for norsk menighetsliv! Jeg velger å kle disse tankene i ord fordi det er min overbevisning at denne boka er nettopp så viktig!Helt siden 2010 har jeg sagt at tegn og under og mirakler er vel og bra, men det er ingenting som er så naturlig-overnaturlig og som forløser Guds rike på en slik måte som et menneskelig fellesskap som har tappet inn i Guds fullkomne kjærlighet og lever ut denne kjærligheten i fellesskap med hverandre!
Erling Thu har med profetisk klarsyn og dyp innsikt i Guds Ord tegnet ut for oss hva hederskultur er, og både i sin innledning og avslutning merker vi at det er en mann med åpenbarings ånd som skriver. Gud har betrodd Erling sine hemmeligheter og gitt ham å male dem ut for oss i denne boka. For oss i Tønsberg Frikirke, hvor visjonen er å være «en menighet overøst av kjærlighet til Gud og mennesker» kommer denne boka til å bli et standardverk både i bibelskole og kirke.»
Morten Edvardsen, pastor og rektor i Tønsberg Frikirke og Bibelskole
«Ærekultur innebærer et klimaskifte i måten å se på og omtale hverandre. Hvor Erling også gir inn dette viktige at kun den som evner å ære og anerkjenne seg selv kan ære og anerkjenne andre.
Det er når vi ærer og anerkjenner Gud at vi er i stand til å ære hverandre. Som parolen lød fra ørkenfedrene: Vårt kall er å ære Gud og ære mennesket!
Og så gjør han det praktisk ved å dra det hele ned på jorda i konkrete råd på hvordan leve det ut.
Vår kirke har hørt lite av denne undervisningen. Er det derfor vi så lett ender opp i misforståelser og konflikter?
Les boka og gjør den gjerne til tema for samtaler i bibelgrupper og huskirker.»
Martin Cave, pastor i IMI Kirken, Stavanger
«Gud tek støv, det vanlegaste av alt, og gjer det til diamantar! I ein kristen æreskultur er vi alle hans medarbeidarar i denne prosessen…».
«Kristne menneske lærer å verdsetja kvarandre og tala vel om kvarandre på tvers av kyrkjeamfunna. Det gjev håp og tru for ei ny ærefull framtid for landet. Det gjev også meg som lesar håp. La oss ta Erlings og Bibelens oppfordring om å ære kvarandre, på alvor, og byrje i det små og nære i kvardagen vår.»
Linda Askeland – informasjonsleiar i Åpne Dører
I vår tid trenger vi et folk som løfter opp Gud framfor alle andre ting, og som samtidig bøyer seg ned og tjener andre med ubetinget kjærlighet. For alle de som ønsker å være en del av den bevegelsen, er denne boka en gave.
Terje Dahle, leder av Kristent Nettverk
Ver med å gjera boka kjend. Kjøp boka, les henne og lev ut bodskapen. Spør etter boka hos næraste bokhandel eller kjøp direkte frå Ventura Forlag Om du gjev boka til andre vil dei helt sikkert setja stor pris på gåva di. Del dette innlegget med vennene dine! Tusen takk for hjelpa!
-
Gjestar skaper liv og glede
Denne helga har huset i skogen vore full av liv. Me har hatt besøk. Det har vore gjestar hjå oss. Solveig er jo den beste verten. Ho elskar å stella godt med folk. Huset var vaska og skinande reint frå kjellar til loft før gjestane banka på døra. Alle senger var oppreidde. Alt var klart. Dette var ei besøk som var planlagd frå før sommaren. me hadde invitert to unge familiar til å vera med oss i helga. I siste liten melde den eine familien avbod. Dei kunne dessverre ikkje koma. Talet på gjestar vart halvert, men ikkje gleda ved å ha barn og unge folk i huset.
Det er ei stor velsigning å ha gjestar på besøk. Me liker veldig godt når gjestar kjem på overraskande besøk. Dei får også veldig godt stell, for Solveig har alltid noko godt på lur. Den gode kona mi er jo av den gamle sorten som ikkje kan ha folk innom dørene utan å gje dei mat.
Det er noko av gleda ved å få gjestar i huset, det å kunna gje dei noko, det å kunne velsigna dei på ein eller annan måte. Dei som kjem er alltid til velsigning. Det er ei velsigning i seg sjølv at folk vil koma på besøk. Det er ei glede at folk vil vera våre gjestar og bruka tid med oss. Det er alltid gildt å vera i lag med andre.
Denne helga har me hatt besøk av Emil og Ellinor, Kjartan og Lilly. Ein flott kristen familie. Dei er Guds tenarar i sitt daglege arbeid. Dei deler livet sitt med andre og hjelper unge menneske til tru. Dei utrustar og trener unge kristne til å vera leiarar. Dei er gode kristne kvardagsheltar.
Eg har fått gode råd til eit prosjekt eg held på med. Kjartan er ein god fagmann som kan sitt fag. Eg hadde mange spørsmål og fekk gode svar. Gjestane våre hadde også spørsmål og me fekk mange gode samtalar. Me var på rotur i den gamle Strandebarmaren min. Den gamle robåten er tung å hanskast med, men han flyt godt i vatnet. Lyden frå bølgjeskvulp og taktfast roing er medisin for sjela. Å ro i dei smale kanalane som bind tjønna saman og nyta synet av dei kvite vassliljene som lyser opp i det mørke vatnet er helsebot for både sjel og kropp.
Ei slik helg må me grilla. Særleg når Gud velsigna oss med godt vær og god varme. Eg er takksam for bålpanna på verandaen og for den gode grillhytta vår. No kan me alltid grilla same kva slag vær me har. Elden, flammane, lyset og varmen frå bålpanna skaper stemning. Saman får me nyta Guds fred og verlsigning. Barna leikar. Drøset går medan kjøt og pølser godgjer seg på grillen. For ei velsigning å kunna sitja rundt det store tømmerbordet på verandaen og nyta maten medan sola varmar oss, fuglane syng og ein mild bris friskar oss opp.
Å dela Guds ord med kvarandre og å be saman er alltid eit høgdepunkt når me har gjestar på besøk. Slik var det også denne gongen. Eg elskar samfunnet av dei heilage rundt eit måltid. Eg elskar samfunnet av dei heilage når vi arbeider og gjer ting saman. Eg elskar samfunnet av dei heilage når me lovsyng eller ber saman. Eg elskar samfunnet av dei heilage når me opnar Skrifta og deler innsikt og openberring med kvarandre. Eg elskar samfunnet av dei heilage i levd liv.