Å vera menneske er å lytta

til andre sine draumar og djupe lengtar

Utan å vurdera dei eller vega dei

Men ta dei for det dei er:

Ein hjartelengt frå eit visjonært menneske.

 

Å vera menneske er å lytta til hjartespråket

Og ikkje dømma folk med deira eiga fortid,

Eller koma med fasitsvar og eigne meiningar

Bygd på eigne vonbrot.

 

Å vera menneske er å våga å drøyma andre sine draumar

Ved å leva seg inn i deira hjartelengt,

Sleppa seg laus og drøyma saman med dei

Og stola på at dei har høyrd frå Gud,

Jamvel om du ikkje heilt forstår det dei drøymer om.

 

Å vera menneske leva i spenninga mellom draum og verkelegdom,

Og finna kvile i Guds nåde,

Som er nok i den stoda me er i no

Og for framtida slik me drøymer om ho.

Nåden skaper både røyndom og draum

Når me gjev rom for kvarandre sine draumar

I undring, kjærleik og velsigning.

Når me i tru og tillit til Guds nåde

Heiar på og set mot i kvarandre

Blir me knytt saman hjarte til hjarte

Og frigjer skapande krefter mellom oss.

(Desse tankane er inspirert av ei tilbakemelding frå Elisabet Mjanger på fjesboka på ein artikkel om å hjelpa andre til å drøyma)