Eg drøymer om samlingar av menneske som kjem til kort, men veit kor det er hjelp å få.

Eg drøymer om samlingar av menneske som har smakt Guds nåde og har mista trua på alt menneskeleg strev.

Eg drøymer om samlingar av menneske som veit at dei skuldar han som gav seg sjølv for dei alt.

Eg drøymer om samlingar av menneske som trur at Gud lønner dei som med iver søkjer han.

Eg drøymer om enkle samvær av menneske som har lært å vera seg sjølv og som gjev rom for og oppmuntrar alle til å leva ut deira eigenart i frigjerande glede av å vera godteken av berre nåde.

Eg drøymer folk om som ser Guds nåde i kvarandre når dei må sanna synd og be om tilgjeving.

Eg drøymer om samlingar kor varme, kjærleik, tilgjeving, omtanke ikkje er noko ein snakkar om, men levd liv som syner seg i haldningar, ord og gjerningar.