Erling Thu

Author: Erling Thu

  • Jesu dåp og freisting

    Markus 1,9-13

    Ein dag kom Jesus til Johannes og vart døypt av han i Jordanelva. Jesus kom til Johannes og Johannes døypte han, enkelt og greitt. Her får vi ingen av detaljane som dei andre evangelia gjer oss. Markus fokuserer på det viktigaste: Jesus vart døypt og då han steig opp av vatnet såg han himmelen opna seg og Den Heilage Ande koma over han, Anden dala ned som ei due. Då kom det ei røyst frå himmelen: “Du er Son min, som eg elskar, i deg har eg mi glede.”

    Når apostelen Peter fortel om denne hendinga, seier han at Jesus fekk ære og herlegdom frå Gud, sin Far, då røysta kom frå himmelen. Før Sonen hadde starta si teneste, før han hadde gått inn i den gjerninga han var etla til, før han hadde fått gjort noko som helst, gjev Far hans ære og herlegdom til han. Far gav han si anerkjenning før han hadde teke til med tenesta si. Vi menneske er heller trege til å gje ære, sjølv til folk som i eit langt liv i trufast teneste har vist at dei fortener ære. Far gav ære til Sonen sin fordi han hadde tillit til han og såg kva som budde i han. Gud æra det Jesus var, før gjerningane viste kven han var.

    Kjære Gud, hjelp meg å sjå menneske eg møter i dag slik dei er, for det dei er, skapte i ditt bilete, jamvel om eg ikkje kjenner livet og gjerningane deira. Er dei “eit godt tre” vil dei før eller seinare bera god frukt! Lat meg få sjå det gode i menneska før dei får sjansen til å visa ved gjerningane sine kor gode dei er.

    I 1,12 la eg merke til dette litle ordet “straks”. Med ein gong Anden hadde kome over han, straks dreiv Anden han ut i øydemarka der han i førti dagar vart freista av Satan. Straks etter at han hadde fått ære og herlegdom og Anden var komen ned over han, møtte han freistinga. Ikkje berre møtte han Freistaren, det var Anden som dreiv han ut i øydemarka for å møta Freistinga. Det er underleg å tenkja på. Han hadde vorte døypt i vatn, Anden hadde kome over han, han hadde fått ære og anerkjenning frå sin himmelske Far, og straks vart han ført ut i øydemarka der han heldt til mellom dei ville dyra og vart freista av Satan. Men etter freistinga eller var det medan freistinga pågjekk at englane tente han? Markus forklarer ikkje dette, men det gjer Matteus.

  • Vandra med Jesus gjennom Markusevangeliet

    Kva kan vi oppdaga dersom vi sluttar å skunda oss gjennom Bibelen og i staden vandrar sakte saman med Jesus gjennom Markusevangeliet?

    Bli med meg på ei dagleg reise gjennom Markus. Vi skal gå inn i forteljingane, lytta til Jesus, sjå kva han gjer og oppdaga kva evangeliet om Guds rike betyr for livet vårt i dag.Markusevangeliet

    Eg plar ofte råda nye kristne til å begynna med Markusevangeliet når dei skal ta til med bibellesinga si. Markus er ein god plass å starta, tykkjer eg. Det er det kortaste evangeliet. Det er mange korte avsnittt, og det skjer mykje heile tida. Det er mykje handling og lite teori. Jesu liv og gjerning er det sentrale. Det er ein fortetta, rett på forteljarstil og ikkje mykje utanomsnakk. Det er ein god plass å starta vandringa med JESUS.

    Døyparen Johannes ryddar veg

    Mark 1,1-8

    Den første setninga fangar meg:

    Markus startar med å seia: Dette er godt nytt om Jesus Messias, Guds Son. Det begynte akkurat slik som profeten Jesaja hadde skrive. Evangeliet begynte i samsvar med profetordet, slik Gud frå æva av hadde planlagd. Alt Gud tidlegare hadde gjort og sagt, peika fram mot dette: Godt nytt om Jesus Kristus. Profetane har profetert om Kristus og no har det vorte godt nytt, for han som skulle koma har kome. Guds plan har lange linjer tilbake til opphavet for verda, men det er ikkje berre gode ønskje, men noko som har vorte røyndom.

    Jesaja profeterte om ein bodberar som skulle gå føre Messias. Han skulle rydda veg for han. 

    Slik stod døyparen Johannes fram, som ei oppfylling av profetordet. NLT seier at denne bodberaren var døyparen Johannes. Han var i øydemarka. Ein underleg stad å starta ei så viktig teneste. Han forkynte at folk skulle bli døypt for å visa at dei hadde vendt om frå syndene sine og vendt seg til Gud så dei kunne få tilgjeving. 

    Eg legg merke til at Johannes døypte folk i Jordanelva og ikkje med vatn frå elva. Å døypa i vatn inneber å bli dukka heilt under i vatnet. Det er stor skilnad på å døypa i eller døypa med.

    Eg legg også merke til at Johannes skilde seg ut i måten han kledde seg på og i måten han åt. Ei grov kamelkappe med belte og grashopper og villhonning som mat. Ei spesiell framtoning og diet, men ikkje til hinder for gjerninga si.

    Matteus fortel at døyparen Johannes forkynte at Himmelriket hadde kome nær, men Markus seier at han forkynte at det skulle koma ein etter han, som var sterkare eller større enn han. Johannes sa at han ikkje ein gong var verdig til å bøya seg ned som ein slave for å løysa sandalreima hans. Så liten og uverdig kjende han seg i forhold til han som skulle koma etter han og som Johannes skulle rydda veg for.

    Eg legg merke til at det som gjorde Jesus sterkare og større enn døyparen Johannes var at Johannes berre døypte folk i vatn, men Jesus skulle døypa i Den Heilage Ande. Johannes forklarar ikkje kva denne dåpen i Den Heilage Ande som Jesus kjem med inneber, det er denne dåpen i Anden som er den store skilnaden mellom Jesus og Johannes, og kanskje det også er den store skilnaden mellom den gamle og nye pakt? Dette får vi kanskje læra meir om seinare i Markus evangeliet?

    Så legg eg merke til at NLT i 1,5 seier at døypte dei i Jordanelva, medan han i 1,8 seier han døyper med vatn og at Jesus skal døypa med Den Heilage Ande. Men her gjer NLT noko som ikkje norske biblar gjer. Han har ei stjerne bak med og ei fotnote som seier: eller i. Den greske preposisjonen kan jo omsetjast med både med og i, alt etter om det handlar om middelet eller lokasjonen. Samanhengen er jo tydeleg på at Jordanelva er lokasjonen folk blir døypte og dukka under i. Då tyder det på at dei som seier “med” tenkjer på barnedåp, der vatnet er middelet, for barnet får vatn aust over hovudet sitt.

    Men profetien til Jesaja om å rydda veg for Herren, vil ikkje sleppa meg. Kanskje det er slik at vi også er kalla til å rydda veg for Herren? Å vera ei røyst som roper? Å skapa rørsle mot Jesus og gjera det lett for folk å finna han?

  • Då ein ny dag braut fram

    Matt 28 i NLT startar slik: “as the new day was dawning” før vi får forteljinga om oppstoda. Det slo meg at ved oppstoda har ein heilt ny dag i menneskesoga brote fram. Oppstoda er starten på ein ny dag, ein heilt ny start for eit nytt liv, ja for eit heilt nytt tilvære.

    Jesus døydde og vart gravlagd. Han stod oppatt tredje dag, slik Skrifta hadde sagt. Synd, skam, død og grav er overvunne. Jesus har brote dødens makt. Han har stått opp frå dei døde. Han har difor fått all makt i himmel og på jord.

    No skal denne store sigeren, denne fantastiske triumfen over dei nedbrytande kreftene i verda kungjerast for heile verda, for heile skapningen. Vårt oppdrag er heilt enkelt å forkynna evangeliet om Jesus Kristus som har stått opp frå dei døde og ført liv og udødeleg liv fram i lyset. 

    Målet med å forkynna evangeliet om Guds rike er å gjera alle folkeslag til læresveinar. Når dei har teke imot evangeliet må dei døypast, dukkast under i vatn og gravleggja det gamle livet. Så blir dei reist opp til eit liv i lydnad. Oppdraget er ikkje over ved at folk kjem til tru, dei må lærast opp til å lyda eller halda alt det Jesus har bode oss. Vi skal med andre ord ikkje berre få folk til å tru evangeliet, oppdraget er å læra dei å leva evangeliet.

    Så lenge vi gjer dette, er Jesus med oss. Alle dagar. Dagar med motgang og dagar med med medgang. Mørke og tunge dagar. Lyse og lett dagar. Alle dagar! Heilt til oppdraget er fullført og han kjem tilbake!

  • Forlaten av Gud

    Då eg las Matteus 27 i dag var det to ting som stanste meg. 

    Eg les fortida i den nye NLT Bibelen med store bokstavar som eg kjøpte i India i mars. Då var det eit uttrykk i vers 29 som stanste meg. Det stod at dei gav Jesus ein “reed stick”, medan det på norsk står at dei gav han ein kjepp. Eg fekk ei kjensla av at det er ikkje heilt det same, så etter bibellesinga stilte eg eit spørsmål til KI:

    I Matt 27,29 seier NLT at dei gav Jesus ein Reed stick – på norsk kjepp – kva slags kjepp er ein reed stick?

    Ein “reed stick” er ikkje ein vanleg trekjepp. Det er ein røyrstav, altså ein lang og nokså stiv stengel frå ei røyrplante, omtrent som eit kraftig siv.

    I Matt 27,29 bruker den greske teksten ordet κάλαμος (kalamos). Det kan tyda røyr, siv, røyrstav eller ein stav laga av slikt røyr. Soldatane gav Jesus denne i høgre handa som ein del av den hånlege kongeframstillinga: tornekruna skulle vera krone, den skarlaksraude kappa kongekappe, og røyrstaven skulle førestilla eit kongesepter. Etterpå tok dei røyrstaven frå han og slo han i hovudet med han (Matt 27,30).

    Difor synest eg «kjepp» er litt misvisande, fordi vi lett ser for oss ein solid trestokk. Eg ville heller omsett:

    «Dei sette ei krone av tornar på hovudet hans og gav han ein røyrstav i høgre handa.»

    Eller, dersom teksten skal vera særleg lett å forstå:

    «…og gav han ein stav av røyr som eit septer i høgre handa.»

    Det interessante er at dette gjer hånen endå tydelegare: Jesus blir utkledd som konge, men alt er ein parodi på kongsmakta. Tornekruna er krona, kappa er kongekappa, og den enkle røyrstaven er septeret. Likevel seier Matteus, midt i hånen, noko djupare enn soldatane sjølve forstår: Han dei hånar som konge, er verkeleg Kongen.

    Det var ei flott forklaring, tykte eg.

    Men det som på gjorde sterkast inntrykk i dette kapitellet var: “Min Gud, min Gud, kvifor har du forlate meg?”

    Eg har følt meg forlaten og åleine mange gonger, men om eg verkeleg har vore forlaten, veit eg ikkje. Men når eg les desse orda av Jesu, at han ropte det ut der han hang på korset, mellom himmel og jord, forlaten av menneske og forlaten av sin eigen Far, heilt åleine, då skjer det meg i hjartet. Det som eg får ei lita aning av den useielege smerta og desperasjonen han opplever. Smerta i orda hans er for meg ufatteleg.

    At eit menneske blir forlaten av andre menneske, er vondt og vanskeleg å gå gjennom. Men dette er ein heilt annan dimensjon. Eg finn ikkje ord for å skildra det Jesus gjekk gjennom i denne evige augneblinken. Guds Son blir forlaten av Far, Den Allmektige Skaparen. Eg forstår ikkje at det går an. Frå æve til æve er Gud éin, og samstundes tre, Far, Son og Heilage Ande, éin sann, udeleleg Gud som alltid har eksistert som tre i éin og éin i tre. 

    Stort er korsets mysterium. Guds eigen, einborne, evige Son, blir forlaten av den evige Far. Sonen har frå opphavet vore saman med Anden og Far i den evige treeininga. Han har aldri vore åleine. Frimodig sa han til læresveinane at han ikkje var åleine, for Far som hadde sendt han var med han. Men kva skjer på korset? Ofrar Gud seg sjølv for å setja menneske fri frå slaveriet under synda? Går Treeininga i oppløysing? Er det den treeininge Gud som døyr når Sonen blir forlaten? Herre, miskunna deg over meg og spørsmåla mine! Éin dåre kan spørja meir enn ti vise kan svara!

    Det riv meg i hjartet å tenkja på den forverdelege augneblinken, då Sonen roper i smerte: Min Gud, min Gud, kvifor har du forlate meg?

    Stor er mysteriet i trua vår!

  • Det kunne vore meg!

    Eg har lese Matt 26 idag. Jesus har innstifta det nye paktsmåltidet. 

    Så kjem forteljinga om Getsemane og Judas som sveik Jesus for tretti sylvpengar. Likevel møtte Jesus han med desse orda: Min venn! No har du gjort ditt.

    Læresveinane kunne ikkje ein gong vaka éin time med han i bønn. Dei sovna i den merke stunda, då han trong dei som mest. Åleine måtte han kjempa sitt livs store kamp. Åleine vart han fortært av dødsangst. Men læresveinane sov.

    Peter, den fremste, han som alltid var frampå, frimodig, initiativrik, skrytande og brautande, var no ein feiging. I redsle rømde han frå soldatane i Getsemane. Seinare, rundt bålet, fornekta han Jesus tre gonger på rad. Då hanan gol, innsåg han kva han hadde gjort, gjekk ut og gret sårt.

    At dei kunne gjera noko slikt? At dei kunne svikta så totalt? Tenkte eg med meg sjølv. Dei hadde jo vore med Jesus i tre år. Dei hadde forlate alt for å følgja han. Dei hadde hadde ete i lag med han og høyrt undervisninga hans. Dei hadde vandra  saman med han frå landsby til landsby. Dei hadde samtalt og stilt spørsmål om forkynninga hans. Tolmodig hadde han svart på spørsmåla og undringa deira. Dei hadde sett Jesus gjera mange store teikn og under.

    At dei kunne, tenkte eg.

    Men så slo det meg med stor styrke, ja med eit djupt alvor som seig innover hjartet mitt:

    Det kunne vore meg!

    Eg har det i meg. 

    Alt som trengst,

    til å vera svikar og fornektar,

    det bur i mitt eige hjarte!

    Herre, Jesus Kristus, miskunna deg over meg!

    Eg er eit skrøpeleg menneske

    som dagleg treng din nåde.

    Eg har svikta mange gonger, 

    men du har aldri snudd ryggen til meg,

    du har berre møtt meg med nåde og vennlege ord

    som har jaga skuldkjensle og fordømming bort.

    Takk! Takk! Takk!

    Herre, hald fram med å miskunna deg over meg!  

  • Farewell, King Harald — Welcome, King Haakon!

    King Harald the Generous

    1937–2026

    We thank you, our generous, inclusive and unifying King. And we thank our generous God for you, for your life and for your faithful service to our country and its people.

    Your reign helped to shape a warmer society, a more colourful people, a richer and more diverse culture, and a peaceful nation.

    You achieved all this simply by being generous.

    You were generous in your encounters with people from different backgrounds, facing many kinds of circumstances and challenges.

    You were generous when you told us who Norwegians are. Through your words and your attitude, you created a great and inclusive “we”.

    You were generous when you placed your large, warm, kingly hand upon children and young people who were struggling with difficult challenges in their lives.

    You were generous when you shared your broad smile and infectious laughter with us.

    You were generous when you welcomed joyful athletes returning with their medals and gave them your warm embraces. But you were even more generous when you embraced and comforted survivors of terror and tragedy. You became the comforting grandfather of the whole nation when you openly shared your tears with us in the face of suffering and death.

    You were generous when you put on your boots and everyday clothes to be close to your people and show compassion after the devastation caused by the forces of nature.

    You were generous when you travelled throughout the length and breadth of the country, visiting both central regions and remote villages. You journeyed to municipalities large and small to meet people—children and young people, the sick and the elderly. You were generous because you never treated one person as more important than another.

    You were generous when you shared wise words in your speeches and gave us wisdom and insight. You did not speak loudly about your personal faith in God, but you generously shared your Christian values without using religious language.

    You were generous when your gentle humour helped people relax and laugh with you—our wonderful and playful King.

    You were generous simply because you were such a fine human being. You were broad-minded, warm-hearted and good-natured, kind and gracious. You were a genuine and caring fellow human being.

    King Harald the Generous, we thank you for being yourself, for being who you were: a generous fellow human being by the grace of God!

    Dear King Haakon VIII!

    Now it is your turn!

    We welcome you with open arms and embrace you with all our hearts!

    You have already won our trust and our love.

    You have been through fire and water. You have been tested and have stood firm.

    You won our hearts long before you said, in the middle of the media storm, that the most important thing for you was to take care of your family—your flock. Now the whole nation has become part of your flock. We trust that you will be present among us, listen to us and care for us all.

    King Haakon VIII, we carry you with us into the future—in our hearts, our thoughts and our prayers—confident that God will bless and help you, and preserve our country!

    Erling Thu
    Randaberg, 2026

  • Farvel, Kong Harald, velkomen Kong Haakon!

    Kong Harald, Den Rause

    1937-2026

    Vi takkar deg, du rause, inkluderande og samlande Konge. Og vi takkar vår rause Gud for deg, livet ditt og den gode tenesta di for land og folk.

    Di kongsgjerning har vore med å forma eit varmare samfunn, eit meir fargerikt folk, ein rikare mangfaldig kultur og ein fredfull nasjon.

    Alt dette gjorde du berre ved å vera raus.

    Du var raus i møte med folk i ulike livsstoder, utfordringar og med ulik bakgrunn.

    Du var raus då du fortalte kven nordmenn er og skapte eit stort oss med orda og haldninga di.

    Du var raus då du la den store varme kongshanda di på barn og unge som sleit og hadde ulike vanskelege utfordringar i livet sitt.

    Du var raus då du delte det store smilet og den smittande låtten med oss.

    Du var raus då du tok i mot glade idrettsfolk som kom med medaljane sine og gav dei dine varme klemmar. Men du var endå rausare då du omfamna og trøysta dei overlevande etter terror og ulukke. Du vart heile nasjonens trøystande bestefar då du raust delt dine tårer med oss i møte med liding og død.

    Du var raus då du gjekk i støvlar og kvardagsklede for å vera nær folket ditt og visa medkjensle i møte med følgjene av øydeleggjande naturkrefter.

    Du var raus då du reiste land og strand, besøkte sentrale strøk og bortgøymde grender. Du ferdast landet rundt til små og store kommunar for å møta folk, barn og unge, sjuke og gamle. Du var raus fordi du aldri gjorde forskjell på folk.

    Du var raus då du i talane dine delte kloke ord, gav oss visdom og innsikt. Du snakka ikkje høgt om di eiga gudstru, men du delte raust dine kristne verdiar utan å bruka eit religiøst språk.

    Du var raus då du med din lune humor fekk folk til å slappa av og le saman med deg, du fine og fjåge Konge.

    Du var raus, fordi du rett og slett var eit gildt menneske. Du var storsinna, gild og godlyndt, snill og hyggjeleg. Du var eit skikkeleg og ekte medmenneske.

    Kong Harald, Den Rause, vi takkar deg fordi du var deg sjølv, at du var den du var, eit raust medmenneske av Guds nåde!

    Kjære kong Haakon, Den Åttande!

    No er det din tur!

    Vi tek imot deg med opne armar og omfamnar deg av heile vårt hjarte!

    Du har alt vunne vår tillit og vår kjærleik.

    Du har vore gjennom både eld og vatn. Du har stått di prøve!

    Du vann våre hjarte lenge før du i mediestormen sa at det viktigaste for deg var å ta vare på flokken din. No er vi også, heile folket, vorte flokken din. Vi kjenner oss trygge på at du vil vera nærverande, lyttande og ta vare på oss alle.

    Kong Haakon, Den Åttande, vi ber deg med oss inn i framtida i våre hjarte, tanke og bønner, i trygg visse om at Gud vil velsigna og hjelpa deg, og bevara landet vårt!

    Erling Thu, Randaberg, 2026

  • Himmelkysset

    Det var som å koma til ei heilt ny verd.

    Då den religiøse verda mi ramla saman og eg ikkje lenger stod på preikestolen, men på eit anleggsområde med arbeidsklede og ukjende folk rundt meg, medan eg bar på tunge støypejern, var det som om eg hadde vandra inn på ein framand klode med eit framand språk. I staden for lovsong og bøn høyrde eg banning og steiking, sverting og klaging. Det stakkars hovudet mitt var ikkje vant med slikt. Såra og fortvila gjekk eg mellom folk som ikkje visste kven eg hadde vore, og som heller ikkje brydde seg om det.

    Det er noko eige med å mista verda ein trudde ein kjende. Ikkje berre trua eller fellesskapet eller kallet, men heile kartet. Alle vegane ein trudde førte ein heim, dei fanst ikkje lenger. Og ein stod att med seg sjølv, i ei anleggsbu med dolyrikk på veggen og ein matpakke frå kona og ein Gud ein ikkje visste korleis ein lenger skulle snakka med.

    Nettene var dei verste. Tankane svirra i hovudet og jaga søvnen langt av garde. Vanskane og problema og det umoglege og alle dei usvarte spørsmåla hopa seg opp i senga og ville tyna meg. Eg såg ingen veg ut. Til slutt slapp det or meg eit stille rop: Kjære Gud i himmelen, koss skal dette gå?

    Og mjukt og varmt kviskra noko attende: Ver ikkje redd. Vi skal nok klara det, eg og deg.

    Rådvill, uviss og famlande gjekk eg i skodde, skodda var tett, spørsmåla trengde meg, eg gjekk i ring. Kvifor hender dette no? Kvifor hender dette meg? Kvifor, kvifor, kvifor? Hjarteropa fekk ikkje svar, og rådvilla døyvde alle ekko. Då var han der med handa si, den store, sterke handa, greip om mi og leia meg ut or uføret. Redslemare og hengjemyr, frykt og otte og botnlaus gjørme. Eg kjende meg einsam i hopen, åleine i mengda, eit utskot i eigne auger, ulik dei vellukka, tyngd av vanskar og vonbrot. Veksande einsemd, skræmande hjelpeløyse. Då talte han til meg, milde ord om vennskap, ei opna dør, ein levande veg inn til meg sjølv og ut or fengselet.

    Det var ikkje slik eg hadde lært at Gud møter menneske.

    Eg hadde lært om kraftige openberringar og profetiske røyster og hendene løfta mot ein glødande himmel. Men det som fann meg i dei åra, i anleggsbrakka, i natta, på vegen mellom verktøy og vanmakt, var noko heilt annleis. Det var nærast som eit pust. Som om nokon bøygde seg ned og pusta varmt mot anletet mitt.

    Då Gud kyssa den skapinga han hadde forma frå jorda, skjedde noko stort, mennesket vart til som ei levande sjel. Og kvar gong Gud pustar på meg med Ordet sitt og røysta hans når hjartet mitt, er det som hans munn møter min i eit himmelsk kyss. Då strøymer gode tankar og forunderlege kjensler gjennom heile meg.

    Himmelkysset vekkjer meg til live, ja gjer meg ør og full av skapartrong. Kysset lækjer alle hjartesår. Når Ordet opnar seg, er det ikkje det store underet at eg får ny innsikt, men at eg møter han andlet til andlet. Og for å møta Gud andlet til andlet, må eg vera nokon. Eg må vera eit ekte menneske i kjøt og blod, med mine eigne sår og min eigen skam og mine eigne usvarte spørsmål. Eg må kjenna mine eigne lepper for å forstå at han kysser meg.

    Det var dette anleggsåra lærte meg som preikestolen ikkje hadde klart: at Gud ikkje er ein som kjem til dei ferdige og fromme. Han er ein som kjem til dei som ligg i senga om natta og ikkje finn nokon veg ut. Til dei som sit i ei anleggsbu og kjenner seg som framand i si eiga tru. Til dei som har mista kartet og må begynna å gå utan det.

    Med lengsel opnar David munnen og stundar etter kysset frå Gud i Ordet. Eg kjenner den lengselen no betre enn eg nokosinne gjorde då eg stod på preikestolen og tala varmt og vakkert om det. For lengselen kjem av at ein har smakt og mista, prøvd og kome til kort, ropt inn i mørket og til si eiga overrasking høyrt noko kviskra attende.

    Kjærleiken din er betre enn vin, seier brura i Høgsongen.

    Ja. Og han er betre enn alle svar. Betre enn ei tru som aldri har vorte prøvd. Betre enn ein Gud ein aldri har hatt bruk for.

    Det heilage kysset kjem ikkje til dei som alt er heile. Det kjem til dei som er brekte open. Og då, akkurat då, er det som munnen til Gud møter din, og noko som var dødt, tek til å anda att.

    Vi skal nok klara det, eg og deg.

  • The Kiss of God

    There was a season in my life when the world I had built collapsed.

    For years I had lived inside a Christian world filled with sermons, conferences, worship, prayer, and ministry. My days had been shaped by faith, vision, and expectation. Then, almost overnight, everything changed. Disappointments accumulated. Relationships broke down. Dreams dissolved. The future I had imagined disappeared.

    I left the ministry and found work in the construction industry. It felt as though I had landed on a different planet. The language was different. The values seemed different. Instead of worship and prayer, I heard swearing, complaints, and crude jokes. The sounds echoed in my head. I felt like a foreigner among people who spoke a language I barely understood. I carried my confusion with me to work each day and returned home with the same unanswered questions.

    Who was I now? What had become of the calling that once gave direction to my life? Had I misunderstood everything? At night the questions became louder. Sleep often stayed far away. Problems multiplied in the darkness. Old wounds reopened. The future felt uncertain, and I could see no clear path forward. I lay awake wrestling with fears and disappointments until, finally, one night, a quiet cry escaped my heart.

    “Lord, how is this going to work out?”

    The answer came unexpectedly. Not as a sermon. Not as an argument. Not as an explanation. Just a gentle whisper:

    “Do not be afraid. We will manage this together—you and I.”

    I smiled in the darkness. For the first time in many months, I felt hope. The questions did not disappear. The circumstances did not change. Yet somehow everything felt different. I was no longer carrying the burden alone.

    Looking back, I realise that God often came to me during those difficult years in simple ways. Sometimes he felt like a strong hand leading me through fog when I could not find my way. Sometimes he felt like a protective presence standing behind me when fear threatened to overwhelm me. Sometimes he came as a friend when loneliness became almost unbearable.

    And sometimes he came through his Word. There were mornings when I opened my Bible feeling exhausted, confused, and empty. I was not looking for theology. I was not searching for answers to difficult questions. I simply needed God. Then something beautiful would happen.

    A passage I had read many times before would suddenly come alive. A familiar verse would shine with unexpected warmth. The words on the page became more than words. They became a meeting place. It felt as though God himself had drawn near.

    I have often thought about the creation story. God formed Adam from the dust of the earth and then breathed into him the breath of life. That first breath awakened a living soul.

    In moments like these, I felt something similar. Whenever God’s voice reached my heart through his Word, it was as though he breathed on me again. His life touched my life. His heart touched my heart.

    The only image I can find for it is a kiss. A heavenly kiss.

    Not a kiss of romance, but a kiss of love, acceptance, and life. A kiss that healed wounds I could not heal myself. A kiss that awakened hope when hope seemed lost. A kiss that reminded me that I was still known, still loved, and still held by God.

    The greatest miracle was not that I gained new understanding. The greatest miracle was that I met him.

    Questions that had seemed impossible became less threatening. The tangled threads of life slowly began to loosen. What had appeared closed started to open. Not because I suddenly understood everything, but because love had entered the room.

    I discovered that God’s Word is more than information. It is encounter. More than instruction. It is communion. More than truth. It is the voice of the One who loves us.

    Even today I come to Scripture with that same longing. I open my Bible the way a thirsty traveller approaches a spring. I come hoping to hear his voice once more. I come longing for the touch of his grace.

    For once the soul has tasted the kiss of God, nothing else can fully satisfy it. We simply want more of him.

    His words become sweeter than honey. His love becomes better than wine. And deep within, the heart continues to pray: “Lord, I long for the kiss of your Word.”

  • God’s Church

    Which one of the many Christian denominations is God’s Church? Is it the Orthodox Church? Or could it be the Roman Catholic Church? What about the many protestant churches, could any of them be God’s Church?

    In the letter to the Corinthians the apostle Paul define God’s Church as those who have been called by God to be his own holy people. He made us holy by means of Christ Jesus, just as he did for all people everywhere who call on the name of our Lord Jesus Christ, their Lord and ours.

    This apostolic definition tells me that the many different ways of organizing the church, whether new or traditional, is not the defining element of God’s Church. The apostle is saying that God’s Church is people who has been called by God to be his very own people. All those people who belong to God is His Church. All people everywhere who call on the name of our Lord Jesus Christ, have been made holy, and together they are God’s Church. God has called us and invited us into a living partnership and friendship with his Son, Jesus Christ our Lord.

    All people everywhere calling upon his name and living in this intimate friendship with Jesus Christ our Lord, are together God’s Church. Whenever or wherever any of the friends of Jesus Christ meet, two or three believers, or larger groups of people calling on the name of the Lord Jesus Christ, there is God’s Church. Whether we meet in a park, in a restaurant, in a home or in a sacred building, we are God’s Church whenever we meet!